La oss ha klart for oss, det mange dessverre ikke tenker over, at ethvert menneske fra vår naturlige fødsel er «av naturen vredens barn», Ef 2:3. Som bare er et annet ord for «djevelens barn», Joh 8:44, 1Joh 3:8-10. Derfor er det også vi så snart som mulig bærer våre barn til Kristus i dåpen.
Luk 18:16 blir av og til feiltolket. Der heter det: «Jesus kalte dem til seg og sa: La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!». Det er de siste ordene: «for Guds rike hører slike til» som oppfattes som at de små barna fra fødselen tilhører Guds rike, altså er Guds barn. Men det er slett ikke dette bibelordets mening. Teksten sier at «Guds rike hører slike til», ikke at «slike (barna) hører Guds rike til». M.a.o. sier Jesus: La de små barna komme til meg, for Guds rike er jo nettopp for slike (konf.: Matt 18:3. «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike»).
Om dette skriftstedet skulle oppfattes som at barna hører Guds rike til, altså er Guds barn fra fødselen, ville det jo også være i sterk strid med Guds klare ord på mange steder, f.eks. «Rom 5:18: «liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker».
Jesus taler til dem «som var kommet til tro på ham»: «Dersom dere blir i mitt ord.... da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere». Da reagerer de sterkt, og viser at de har nok med at de «er Abrahams barn og har aldri vært noens treller». Så sier Jesus: «Dere har djevelen til far, og dere gjør deres fars gjerninger», Joh 8:44. De er altså ennå ikke født på ny!
Derfor er det Jesus oppfordrer dem til å «bli i mitt ord» så de kan «kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere», m.a.o. føde dem på ny. For ut fra Skriften skjer denne nye fødsel helt klart ved Guds ord og Ånd: «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir.... Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet», 1Pet 1:23,25.
Den nye fødsel er en klar parallell til en legemlig unnfangelse og fødsel: Når Guds sæd, evangeliet, ved Guds Hellige Ånd møter og inntar vårt hjerte, så skapes det nye livet, Livet i Guds Sønn. For «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet». 1Joh 5:11-12.
Jesus taler om det ugjenfødte menneske og sammenlikner det med et lik! La oss se hva C.O.Rosenius sier om dette:
«Legg merke til det ordet som apostelen først og sist nevner som menneskets naturlige tilstand (Ef 2 v.1 og 5) - det korte, meget talende ordet: døde - døde ved overtredelser. Dette er det dype, ulykkesmettede ordet om selve syndefallets resultat: «Når du eter av det skal du visselig dø», 1Mos 2:17. Livet virket av Gud er borte - mennesket er åndelig talt et lik.
Kristus taler selv slik når han i Mat 8:22 sier: «La de døde begrave sine døde». Mange synes det er hard tale som ikke har den betydning som ordet død vanligvis har. Men Herren Kristus bruker et meget markert uttrykk, og vi ser i det bibelordet vi sist siterte, at han sidestiller den legemlige og den åndelige død som to slags lik.
Den legemlige døden kjennetegnes ved at den døde ikke reagerer på noe. Han ser ikke, hører ikke, kjenner ikke noe, i tillegg til at han ikke har det svakeste åndedrett. Alt dette på tross av at han fremdeles har alle organene: øynene, ørene, munnen og lunger - akkurat som et levende menneske.
Er det ikke akkurat slik også med de åndelig døde? De kan ha en god forstand, et følsomt hjerte, mye kunnskap, edle livsholdninger, gode og barmhjertige gjerninger, -. Men livet i Kristus - det er bare det de mangler, det å være forenet med Gud. De ser, hører, tenker og kjenner meget sterkt alt det som hører til det jordiske og sanselige, men «tar ikke imot det som hører Guds Ånd til», 1Kor 2:14.
De leser, hører, forstår og tror på en måte Guds ord. Ja, de kan også lese og høre Guds avgjorte dommer over sin egen tilstand -. Og likevel bli værende fullstendig rolige og uberørte. Det er jo nettopp som hos et lik hvor det ikke en gang finnes åndedrett». Så langt Rosenius.
Men så er det mange som slett ikke «følger med strømmen». De kjemper klart og overbevisende mot strømmen, leser hver dag i Guds ord og ber, er «aktive kristne» i forsamling osv. Som jeg altså selv var! - Og var likevel åndelig død! - uten å vite det selv! Altså en virkelig fariseer!
Kan du tenke deg noe større bedrag? Ja, hva er en fariseer? Jeg formulerer det selv slik: Det er et menneske som av hele sitt hjertes overbevisning går inn for, lever etter og kjemper for noe han - uten å vite det - likevel ikke er! Slik jeg selv var!
Er det underlig at jeg roper ut av hele mitt hjerte det som er hovedbudskapet mitt, nå til deg som leser dette:
Er du født på ny? Har du livet i Guds Sønn?
La oss se litt på noen av de første familiene vi får nærmere kjennskap til i Bibelen. Først var det Adam og Eva med sine to sønner; Kain og Abel. Adam og Eva var ikke bare foreldre, de var også lærere for sine to sønner.
Tenk for en levende skildring disse bibelhistoriens første foreldre har hatt å dele med sønnene sine! Først livet med Gud, fullstendig åpent og varmt livssamfunn med ham, hvor Adam var hele menneskehetens første stedfortreder innfor Gud. Så, syndefallet som drog hele menneskeheten med inn under dom, og som totalt forvandlet Adams og Evas forhold til Gud. Nå flyktet de for Gud, gjemte seg for ham, løy for ham, skyldte på hverandre - og til sist på Gud, for at de falt - ! Og så, i deres skyldbevisste tilstand, kommer Gud til dem. De venter dødsdom - for han hadde sagt at hvis de syndet, skulle de «sannelig dø»! Men Gud kommer, forkynner for dem de jordiske følger av fallet, men lar dem få stå og høre ham forkynne for slangen deres fullkomne redning: Evangeliet om at «kvinnens ætt skal knuse slangens hode».
Så har de lært og praktisert med sine to sønner å ofre takkoffer til Gud for ham som skulle komme, «kvinnens ætt», den neste stedfortreder, til frelse for hele menneskeheten.
Denne hellige offerhandling har både Kain og Abel lært, gledet sg over å delta i, og gjerne selv villet fortsette med. Men så, i 2Mos 4, avdekkes plutselig evighetsalvoret i forskjellen på disse to brødrene. Abel ofret et offer som han tok av de førstefødte lam i flokken, mens Kain trodde det var greit at han bar fram for Herren et offer av markens grøde - bare det hadde samme verdi som Abels offer. Han hadde aldri sett det himmelske frelsesbudskap i at det skulle være et lam, et førstefødt lam! Og dermed aldri fattet innholdet i det budskap de ofret takkoffer for!
Så har vi en annen av de første familiene Bibelen omtaler, Isak og Rebekka med sønnene Esau og Jakob.
Esau var født til arveretten. Men vi får se moren hjelper Jakob å gjøre seg lik broren Esau, for å tilrane seg hans førstefødselsrett overfor faren. Esau var lodden over hele kroppen. Så moren la skinnene av kjeene Jakob hadde slaktet, om det synlige og følbare av kroppen hans; omkring håndleddene og den glatte delen av halsen. Da han kom inn til faren, som nå var gammel og nesten blind, talte Isak til ham, følte over kroppen hans, og sa: «Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus!» Og Jakob tilranet seg med det førstefødselsretten.
Dette er et sterkt bilde på hvordan menneskene gjennom alle tider har forsøkt å «tilrane seg førstefødselsretten», frelsen, ved egne gjerninger, som jeg hadde «bestemt meg for å bli en kristen, gav meg over til Gud». Eller som Jakob: Skjuler seg bak utvortes vitnesbyrd om noe vi er - når vi ikke er det, f.eks. et kjede med kors rundt halsen m.m.m. - for å vise at vi er kristne, eller på alle mulige måter handler, engasjerer oss som «aktive kristne» i «den etablerte kristenhet», og ved bønn, bibelkunnskap osv., så vi «har navn av å leve...», men kan like fullt være døde, Åp 3:1.
Hvis vi så tar for oss noen av de mange tilfellene om personer i Bibelen som taler konkret om dette, begynner alvoret å gå opp for oss. Der var en Kornelius: «Han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud», Apg 10:2. Han levde altså et langt mer bibelsk liv enn til og med mange av de fremste i dagens kristenhet står for. Hvem kunne tro annet enn at han virkelig hadde sin sak i orden med Gud? Men en dag kommer det en engel fra Gud og sier han skal kalle til seg Peter, og «han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus», sier engelen, Apg 11:14. Han var altså ikke frelst!
Så kan vi nevne Saulus, som kunne vitne om at han var «etter loven ulastelig» - inntil Jesus møtte ham, og han ble frelst!
Så har vi mannen som hadde kjempet seg gjennom de fristelsene som hindret de andre i å nå fram til bryllupssalen; noen var opptatt med åkeren, noen med dyrene de hadde kjøpt, og noen med sin ektefelle. Men denne mannen var altså nådd fram til bryllupet.
Så kommer kongen inn og ser at mannen mangler bryllupsklærne! Var altså ikke frelst! Og så lyder dommen: «Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner. For mange er kalt, men få er utvalgt», Matt 22:13-14.
Mange er kalt, men få er utvalgt, het det! Det betyr slett ikke at det er få som Gud vil frelse. Nei, Gud har utvalgt oss i Kristus - utvalgt Kristus i stedet for alle menneskene, som han så var helt og holdent fortapt. Han tok m.a.o. «Kristus i stedet» for oss alle sammen! Gud taler fra skyen: «Dette er min sønn, den utvalgte». Der er altså bare én utvalgt: Kristus! Og den som er i Kristus, eier da også alt hans, og er også utvalgt!
Mange er altså dem som Gud kaller, kanskje både én og flere ganger i livet. Men få er dem som lar seg frelse og får del i utvelgelsen!
Det er også svært mange eksempler på mennesker, i tidligere tider og nå, som har vært alvorlige bekjennende «kristne», men er blitt møtt av Gud og født på ny. Vi kan nevne Luther, Rosenius, Øivind Andersen osv.
Tenk deg en person som virkelig hadde vært fysisk død, og så ble levende! Ville ikke dette bli så veldig for den som var «blitt levende» og for alle som kjente ham, at både han selv og alle andre snakket om det?
Men er ikke en som er åndelig død, og så blitt levende, født på ny og fått det evige liv, et mye større under, og et evighetsunder - og dermed ennå langt mer å lovprise Gud og Lammet for, og å vitne om?!
Skulle jeg ikke i kjærlig nød for mine medmennesker, enten de er kjente eller ukjente, rope ut min erfaring, min advarsel?
Og så må jeg rope ut noe av det kanskje mest nødvendige for å vekke deg fra denne åndelig døde tilstand, nemlig dette forferdelige:
Du vet det ikke!
Nøyaktig som Laodikeamenigheten: «Du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken», Åp 3:17. Du vitner om hvor «rik» du er; du ble vekket opp, bestemte deg for å bli en kristen, er blitt med i kirke, misjon, leser i Bibelen, ber, er med i sangkor osv. Du «har ingen nød»!
Mens sannheten er at «du er ussel og ynkelig», åndelig «blind og naken», har intet å holde fram som holder overfor Gud. Og du vet det ikke!
Før Gud kan få møtt deg med evangeliet, må du bli en synder! Han kom bare for å frelse syndere! La altså Guds ord få dømme deg, be ham åpenbare for deg din totalt fortapte tilstand, «gi Herren, Israels Gud, ære og pris..» og erkjenn overfor Gud og deg selv den synder du er!», Jos 7:19.
Og be så Gud åpenbare evangeliet om sin Sønn for deg! Dette kommer vi nærmere inn på til slutt.
Men så kommer det særdeles vanskelige spørsmålet,
som også er en stor nød for meg:
Hvor skal du som er født på ny,
finne samfunn med Guds folk?
Når du er vekket opp, blitt «en søkende», eller er født på ny, og dermed har livet i Guds Sønn, er det også skapt en trang i deg til å oppsøke Guds folk.
Da søker de aller fleste - naturlig nok - til forsamlinger som bærer kristenhetens navn og symboler: «kirke», «bedehus» eller andre navn vi vet betyr at der er det Guds folk samles. Men hva er tilstanden i dag?
La oss først se litt utover «markene», og se hva som skjer i «åkeren»!
Vi har en forferdelig tilstand i våre skandinaviske land som Gud i sin nåde så mang en gang tidligere har sett til med vekkelse.
Våre land forråtner moralskt. Men selve roten til det er tilstanden i «den etablerte kristenhet». De gamle sa: «Et land får den regjering Guds folk «vil ha»!» Til et våkent kristenfolk som ser et åndelig forfall, har Bibelen sterke løfter. I 2Krøn 7: 13-14 leser vi: «Når jeg lukker himmelen....., og når jeg sender pest iblant mitt folk, og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land».
Men «Hvor er troens brann?»
Hva har skjedd?
Saken er at etter siste verdenskrig har det over hele Europa skjedd en utvikling som når Guds folk skulle fries ut fra Egypten: «Det drog også med dem en stor, blandet folkemengde», 2Mos 12:38. Denne verdens mennesker, søkende og bekjennende kristne, men ikke født på ny, har kommet inn både i de store kirkesamfunn og i lekmannsvirksomheten; misjonsselskapene - så vel i de lutherske som ikke-lutherske forsamlinger.
Så har utviklingen fortsatt i rask takt; de som er kommet inn er blitt flere og flere, har fått andre med, som heller ikke er født på ny. I alle avgjørelser som skal tas, hvor enkeltmedlemmene får gi innspill eller avgi stemmer, vurderer disse selvsagt utelukkende ut fra sin u-gjenfødte tilstand, og dermed bare ut fra det naturlige menneskes vurderingsevne. «Et naturlig (ugjenfødt) menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham... det kan bare bedømmes på åndelig vis», 1Kor 2:14.
Det er bare denne verdens verdimåling disse u-gjenfødte menneskene har å anvende i forsamlingens avgjørelser om bruk av virkemidler i kirke- og misjonsvirksomheten.
Ganske snart har denne verdens ånd fått overtaket både i kirker og rundt om i lekfolkets forsamlinger, gjennom disse u-gjenfødte, som så ettersom tiden gikk selvsagt valgte inn «sine» også i forsamlingens styrer og råd.
Slik at vi nå, allerede for en del år siden, - riktig nok etter hvert; først i de mest liberale kristne organisasjoner, så i de mindre liberale og til sist i de tidligere mest konservative, bibeltro - er kommet dit hen at det er grunn til å anta at i helt vesentlig grad er kirker og lekfolkets organisasjoner - om ikke over alt ved et enstemmig, så i alle fall ved et flertall av styre- eller rådsmedlemmer - nå ledet «av denne verden».
Disse er så de som tilsetter alle sine ledere og medarbeidere, så vel som forkynnere og misjonærer!
Hva annet kan dette resultere i enn at det velges virkemidler, fremgangsmåter og en forkynnelse som godtas av denne verden?!
Men det helt avgjørende, som er nok tegn på frafallet, er at
spørsmålet: «er du født på ny - og har liv i Gud?»
blir ikke forkynt i forsamlingene i dag!
Når ikke dette helt vesentlige og avgjørende spørsmålet blir reist og søkt avklart, sier det seg selv at der hovedsaken mangler, der er det ingen hjelp å få for en søkende sjel, eller for en som er født på ny.
Tvert imot retter forkynnelsen seg i dag mot en forsamling hvor alle er frelst, og lever i og etter Ordet. Forkynneren lukker altså, bevisst eller ubevisst, øynene for dagens åndelige tilstand. Eller «vet» han må tale slik - !
Da er selvsagt den øvrige utvikling i forsamlingen av langt mindre betydning. Men for at vi skal se dette ennå klarere, skal vi også se på den.
Hvis du ikke har lukket øynene og ikke villet se sannheten, har du vært nødt til å legge merke til de mangfoldige tegn på at det er denne verdens ånd som har overtatt ledelsen i kirker og organisasjoner der disse ting vi nå har nevnt, har fått utvikle seg.
1: De som gjennom mange år er valgt inn i ledelsen innen kristenhetens styrer og råd, er dem som er «vellykkede» i denne verdens øyne. Det er om å gjøre å få inn dem «som kan det». I styre og stell velges inn mennesker med solid økonomisk utdannelse, med administrativ bakgrunn, som «har ordet i sin makt» osv., altså noen som ut fra utdannelse, stilling eller posisjon i samfunnet kan ansees å være dyktige.
Mens Guds ord sier at Gud «utvelger det som ingenting er». Paulus sier: «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk».
2: Klarest tegn på verdsliggjørelsen i bedehusene er at vitne- og bønnemøtene, hvor de troende, uten noen predikant, kom sammen, delte Ordet som Gud hadde åpenbart for den enkelte, og ba, er falt helt bort. Noen steder er det erstattet med bibelgrupper, som oftest er samtalegrupper der det bare deles mennesketanker om Skriftens hemmeligheter.
3: Bede-husene ominnredes til fest- og selskapslokaler. Tenk på alt som der da forekommer av opptrinn og denne verdens festtale-formuleringer, som slett ikke er av Gud, men heller det motsatte - !
4: Bibelskolene bruker mange forskjellige verdens lokkemidler når de annonserer nye seminarer, både i selve skoleplanen, f.eks. «Bibel og idrett», «Bibel og....(mye annet). Og det fristes med at: «Det blir tur til... (fjerne misjonsland).
5: Bibelskoler «bestemmer seg for» at de vil samle inn ... (en bestemt sum) til et bestemt misjonsprosjekt. Så drar de rundt til verdslig næringsvirksomhet og tigger gevinster til utlodning. Og inviterer «alle» til å komme til utlodningen/auksjonen.
Men Guds ord sier: «Hver mann og kvinne av Israels barn som kjente at deres hjerte drev dem til å gi noe til det store verket som Herren ved Moses hadde befalt å gjøre, kom med det som en frivillig gave til Herren», 2Mos 35:39.
«Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud. For det var for hans navns skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene», 3Joh 1:6-7.
-------
Dette er de helt åpenbare endringer som har funnet sted, som du ikke kan ha unngått å legge merke til, hvis du er våken. Og da vil du også ha fått virkelig nød for sjelene som deltar i dette, og for selve tilstanden i «kristenheten», så du drives inn for Guds åsyn i bønnenød - hvis du er født på ny.
Men der er andre, mindre åpenbare årsaker som er ennå mer alvorlige og avgjørende: Forkynnelsen mangler grunnleggende sannheter som at:
A: Vi er alle i vår naturlige tilstand ved fødselen åndelig døde. Gud sa at hvis de åt av den forbudte frukt, skulle de «visselig dø», 1Mos 2:17.
B: Og vi er under Guds fordømmelse - «solgt under synden», inntil vi blir født på ny, Rom 5:18.
C: Da mistet vi også Gudsbildet (hjertets åpne samfunn med Gud), og får det bare igjen ved gjenfødelsen - riktig nok da ikke fullkomment før vi er hjemme hos Gud, 1Mos 5:1-3.
D: Vi har etter syndefallet (i vårt forhold overfor Gud) heller ikke lenger noen fri vilje, Rom 7:19, 9:16 m.fl.
Våre gamle lærere sa klart at hvis disse hoved-sannheter ikke lenger forkynnes, så kommer all den andre utglidningen omgående etter. Likeså lærte de at «Kirken (den levende) står eller faller ved læren om rettferdiggjørelsen». Og så har vi i dag en Bibel som fører vill. Blant mye annet har den rasert læren om rettferdiggjørelsen. Ved begravelser hører vi lest fra Bibelen: «Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner», Rom 8:33. Men ingen kommer inn i Guds rike ved bare å bli «frikjent» fra synd. Nei Skriften forkynner at «Gud rettferdiggjør»,- gjør oss i Kristus fullkomment rettferdige for Gud!
-------------
En person som selv er medlem av en av våre tidligere mest konservative bibeltro skandinaviske misjonsselskaper konkluderte nylig, i en omfattende oppsummering av tilstanden, som ble presentert misjonen, med at:
«Vi har dypest sett spurt djevelen til råds i det viktige spørsmålet
om hvordan vi når de ufrelste med evangeliet».
Hvordan er dette skjedd? Her er det ikke tale om noen som på overnaturlig vis har søkt kontakt med djevelske åndsmakter. Nei, men nå har vi vist hvordan denne verdens mennesker har kommet inn, ja, delvis av forkynnelsen invitert inn på feil premisser, og har så etter hvert i vesentlig grad overtatt ledelsen av dagens «etablerte kristenhet».
Jesus sier: «Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike», og «Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd», Joh 3:3,6 Og Johannes sier: «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror», 1Joh 3:10. Dette siste skriftstedet viser klart at vi har bare to alternativer: Enten er vi Guds barn, eller vi er djevelens barn!
At jeg var «djevelens barn» når jeg ennå bare var denne verdens menneske, ikke født på ny, - og kanskje til og med var en «aktiv kristen» - høres i dag for de fleste forferdelig ut. Men det sier altså Guds ord. Og den som ved Guds ord og Ånd får se seg selv slik vi i vårt kjød virkelig er, «av naturen vredens barn», Ef 2:3, og så blitt født på ny, vil uten videre godta betegnelsen. Enten er du djevelens barn, eller du er født på ny og blitt et Guds barn! Skriftens lære er udiskutabel klar, og har alltid tidligere også vært lært og forkynt slik.
Så er det jo helt klart at der disse ugjenfødte, og dermed «djevelens barn», leder kirker eller misjon og skal vurdere situasjon, mål og virkemidler, så skjer alt ut fra deres eneste mulighet - Jesus sa til «dem som var kommet til tro på ham», men reagerte sterkt når han sa at Ordet skulle gjøre dem fri: «Dere har djevelen til far, og dere gjør deres fars gjerninger», Joh 8:44.
En kjent dr.theol, sokneprest og forfatter sa til meg for 30 år siden: «Tilstanden i Kirken har det nok vært så som så med opp gjennom tidene. Men da var lekfolkets tilstand en annen!». En annen gang fortalte han meg at han hadde hatt besøk av en nyfrelst, som når han skulle gå spurte hvor han nå skulle søke samfunn. Og presten spurte: «Hvor skulle jeg si?»
Ser du nå hvor forferdelig alvorlig situasjonen er?
Ser du nå alvoret, nøden i situasjonen? Er du kanskje til og med en som på et eller annet vis støtter denne verdens (okkupantens) virksomhet i «landet» (kristenheten) den har lagt under seg?
Tenk over om du på forskjellig måte, enten det er ved direkte støtte, eller «tar imot ham i deres hus», eller «hilser ham velkommen», da er du «medskyldig i hans onde gjerninger» som «holder i live det som skulle dø, og dreper det som skulle leve? 2Joh 10-11, Esek 13:17-22.
Legg også merke til Guds ord som taler så klart: «Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem!», Rom 16:17. For det første er det klart at i begge disse skriftstedene tales det ikke om den lære noen som helst dagens kirke eller misjon forkynner, men om den lære først og fremst Kristus, men også Paulus, Johannes og de andre apostlene har undervist i.
Og der sier altså Johannes at fører de ikke denne lære, så skal vi ikke åpne vårt hus for dem, til f.eks. møtevirksomhet som innbyr også andre til en forkynnelse som «ikke fører denne lære»! Eller ønske slik forkynnelse velkommen i et Guds hus.
Nå er situasjonen i dag en ganske annen enn da Paulus skrev dette. Den gang var menigheten ny og levende. Det var inntrengere som da skapte splittelse og var årsak til frafall. Men hvem er det nå som «er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i», som Rom 16:17 sier?
Det kan selvsagt ikke være den verdslige verden som omgir oss. De er ikke noe konkret problem for å beholde apostlenes lære. Nei, selve dagens forferdelig tilstand er, som det var på Jesu tid og gang på gang senere har utviklet seg til: Det er fariseerne og de skriftlærde, selve «den etablerte kristenhets» ledere, som selv forestår frafallet fra apostlenes lære!
Da snakker vi ikke om liberalteologien. Den er heller ikke det største problemet. Er et menneske født på ny, kan det som regel skjelne djevelens klare ansikt i liberalteologien. Nei, det er «den etablerte kristenhets» avvik fra grunnsannhetene, og mennesketanker om Gud. Altså en forkynnelse uten Den rene lære og Guds Hellige Ånds åpenbaring over Ordet. D.v.s. uten den avgjort vesentlige forkynnelse om Adams fall og arvesynden; om tilregnelsen av Adams synd og Kristi rettferdighet - pluss all den andre tilpasningen kristenheten i dag har gjort til denne verden, som ikke kan gi evig liv, og gradvis dreper menneskenes liv i Gud.
Jeg har selv hittil aldri sagt til noe menneske at de bør gå ut av noen forsamling. Men i et par tilfeller, overfor dem som skildrer en svært farlig forsamling, og jeg selv vet det er slik der, har jeg sagt at det er mulig Gud vil du skal sitte der, sukke og be for dem, og om og når Gud vil dele et vitnesbyrd med forsamlingen, selv om tilstanden er som i Pergamum, Åp 2:12 flg. Men tilstanden der er så alvorlig at jeg har sagt de må faktisk ha visshet fra Gud om han vil de skal bli værende der, hvis de ikke skal gå ut. Og vi har i slike og andre tilfeller vært med og bedd om at Gud må vise dem om de skal gå ut eller bli værende i forsamlingen.
Så er det noen som har fortalt at de, før vi kjente dem, etter årevis i bønn og kamp med spørsmålet om de skulle bli værende på bedehuset, hadde fått fred for å gå ut av forsamlingen, som eneste løsning om de skulle beholde livet i Gud.
Da er det svært alvorlig å få høre av noen av disse
at forkynnere har sagt til dem: «Det skulle du ikke gjort!»
Hva grunnlag har de for å si dette? Hvor godt kjenner de deres kamper og sjelenød i saken? Er de som sier slikt klar over at de med det kan stå imot Gud, som nettopp kan være i ferd med å redde ut sine barn fra «dødsleiren»? Jesus taler om når han vil «flytte din lysestake fra sitt sted», Åp 2:5. Som vi ser av sammenhengen nettopp er noe han vil gjøre, om ikke menighetslederen omvender seg, så det blir åndelig mat og livsgrunnlag for sjelene i menigheten. Det er de troende, de som har liv i Gud, som utgjør «lysestaken», som han altså vil flytte ut fra forsamlingen!
Så vil vi til sist nevne hvor farlig kristenhetens vokabular er blitt, ordvalget er blitt omsmeltet i verdslighets-digelen. Det er denne verdens titler og ordvalg som har inntatt kirke og misjon: Det ansettes «menighetsutvikler», «danselærer» . . . !
Og dette strekker seg helt inn i den dypeste kampen om sjelenes frelse, der sjelen skulle gå over fra døden til livet. Det blir brukt verdens ordforråd, eller misbruk av ordet har gitt denne verdens ikke-evangeliske oppfatning av ordet, så sjelene ved bruken av ordet ikke kommer igjennom til liv i Gud, men blir gående i fariseisk lovtrelldom, eller gir helt opp alt. Vi tenker bl.a. på ordet «motta» eller «ta imot».
«Du skal bare ta imot! Nå skal vi bare, du og jeg, be sammen. Du skal bare si meg etter i min bønn!», sier sjelesørgeren/forkynneren i ettermøtet eller samtalen. Så ber de sammen, og avslutter med at «nå tar jeg imot deg, Jesus. Takk for at nå er jeg frelst!»
Så siterer forkynneren Joh 1:12: «alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn». Og så sier forkynneren: «Nå har du tatt imot Jesus, så nå sier han selv at han «gir deg rett til å bli Guds barn».
Men forkynneren/sjelesørgeren nevner ikke noe som helst om det Ordet så straks slår fast i neste vers, at «de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud», v.13.
For Jesus har selv sagt nettopp i denne sammenheng at
«uten at en blir født på ny, kan en ikke se Guds rike!»
Og nå er vi så igjen ved selve hovedsaken, og spørsmålet dreier seg nå langt fra om alle de andre, men om nettopp deg som leser dette. Jeg roper det ut:
Er du selv født på ny?
«Uten at du er født på ny, kan du ikke se Guds rike», sier altså Jesus selv! Det betyr at du kan verken «se», få erfare, Guds rike, slik det åpenbares i de gjenfødtes liv og levnet her på denne jord, og vil heller aldri nå fram til og få «se» Guds rike i himmelen hos Gud!
Store vekkelser har begynt ved at spørsmålet ble tatt opp: «Er du født på ny?» Så svarte noen: «Ja, dersom jeg bare visste det!» Og forkynneren/sjelesørgeren sa: «Gå hjem, les din Bibel under bønn til Gud om at han må vise vei i dette spørsmålet!»
Hvis du er født på ny, så vet du det! Det er klart at du vet at du er født til denne verden -. Og ennå mer klart er det for deg om noe så stort som å bli født av Gud er skjedd med deg! En herlig gjengivelse av 1Joh 5:1 har vi i den Bibelen C.O.Rosenius bruker: «Hver den som elsker ham som fødte, elsker også den som er født av ham».
Et tilsvarende vitnesbyrd har vi i 1Joh 3:14 «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene». Og da betyr det også at vi vet hvem som er våre brødre og søstre i Kristus!
Nå roper jeg ut i kjærlighet til deg min nød: Vend deg nå til Gud og be ham virkelig ransake deg. Du har ingen mulighet for å ransake deg selv, vurdere om du har liv i Gud - hvis du ikke er født på ny. Til og med David, og ethvert oppriktig Guds barn, ber bønnen vi har nevnt tidligere: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine motiver, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»
Så vil han gjøre det.
Og når du så er født på ny, så bekjenn dette åpent og klart til Guds Sønns ære! Det skjer i et øyeblikk at et menneske går over fra døden til Livet, men behøver ikke oppleves som noe som skjedde «akkurat NÅ». Det kan være du etter en tid som Herren arbeider med deg, plutselig skjønner at «nå, i denne tiden, har det skjedd med meg, jeg er født på ny!»
«Alle» vil skjønne at noe nytt er skjedd med deg. Og vi vet en åpen bekjennelse om at en er født på ny, oftest møtes med harde ord: «Er ikke vi nå lenger like gode kristne som du? Er du liksom blitt bedre enn oss nå?» Selv om vi bare vitner om hva som er skjedd med oss, og ikke sier et ord om dem - slik bl.a. Øivind Andersen også opplevde det da han fikk liv i Gud.
Da fristes mange til å underkjenne gjenfødelsens under, og sier: «Jeg har selvsagt vært en kristen, men har nå fått en fornyelse». Eller de sier: «Det har jo skjedd en utvikling, jeg har fått se dypere ting».
Sier du slikt, da vanærer du Gud, han som «har født deg på ny»! Og du kan bli uten frukt, fordi du fornekter hans alene-verk i deg!
-------
Så vil jeg la det mest nødvendige for deg få bli det siste jeg deler med deg her, det som er mat og som skaper Livet, det evige! Noe jeg ikke kunne gi deg før jeg hadde fått ropt ut min nød for det du ikke må løpe rett på hodet ut i, kanskje allerede når du er kalt av Gud, og der aldri ville finne Livet, det evige! Eller etter å ha blitt født på ny søkte samfunn, men fikk oppleve at det som skulle leve, ble drept, og det som skulle dø, ble holdt i live, Esek 13.
Kristenhetens vokabular er som sagt «blitt omsmeltet i verdslighets-digelen». Ordene er i den verdsligjorte kristelige virksomhet blitt så «devaluert» at de har mistet sin evangeliske frelseskraft, som nevnt bl.a. dette «å motta» eller «ta imot». Nå er det liksom noe vi skal gjøre, dette også. Vi «skal ta imot» Jesus!
Før ble i stedet bl.a. ordet «annamme» brukt. I det ligger mer dette «å la noe komme til seg» - ikke hindre det i å la seg helt innta av det. Og i Roseniuslitteraturen brukes f.eks. at «de hadde ikke hørsammat evangeliet». De hadde ikke latt evangeliet komme inn i øret og fått gå uhindret videre inn i hjertet. Tilsvarende «fordi de ikke gav seg inn under Guds rettferdighet», Rom 10:3.
La oss gå til motsetningen, som ofte avklarer ennå bedre. I Rom 1:5 taler Paulus om Kristus, og fortsetter: «Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn».
Først måtte apostlene «få nåde», vite og få erfare som totalt fortapte syndere hva nåde, virkelig nåde, er. Så fikk de «apostelembete for å virke troens lydighet blant hedningefolkene». Denne lydighet som ikke er lydighet til alt Guds ord, for det er en frukt. Nei, denne troens lydighet, sier Rosenius, «er hjertets annammelse av evangeliet». D.v.s. at apostlene fikk nåde og apostelembete til å forkynne Ordet så evangeliet kom til menneskene, banket på hjertedøren, åpnet døren, og gikk inn og inntok - og holdt (som en invasjonshær) hjertet (festningen).
Det er Ordet som virker alt dette. Paulus sier så salig: «Også til dere er evangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet», Kol 1:6.
Da får vi en helt annen erfaring med, og dermed evangelisk forståelse av ordet «motta», nemlig bare å la Ordet, evangeliet om Guds Sønn få lov å innta hjertet vårt.
Og da blir resultatet, det som alltid skjer mer enn ved noen annen foreteelse i denne verden, som skjer ved enhver rett fødsel ovenfra: Det blir «til ære for hans (Jesu) navn», som Rom 1:5 sluttet med.
Dermed er vi helt inne på det som skal bli det siste, og det du husker best fra dette nummer av bladet «Arven»; det livgivende evangeliet om Guds Sønn, som jeg nå så gjerne vil gi deg noen salige eksempler på:
«Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», Ef 1:4.
Der er bare én utvalgt, bare én Gud har velbehag i, bare én rettferdig!
«Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet, (er utvalgt, er rettferdig). Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet», 1Joh 5:11-12
Bøy deg ned for Gud og be ham frelse deg, be: «Omvend meg, Gud, så blir jeg omvendt!» Jer 31:18.
---------
Men der er étt forhold jeg nå må nevne for deg. Der er noen vi lett kan tro har evig liv, alt i orden med Gud. Men de kan ikke skjelne klart om et budskap (skriftlig eller muntlig) er av Gud. Det viser seg at har ikke Lovens krav først fått møtt hjertet ditt og gjort deg «skyldig for Gud», så har ikke din omvendelse begynt rett. Og om du kanskje «ser» klart både det ene og det andre, så kan du umulig vurdere en person eller et budskap rett - når du ikke først har fått se synderens rette totalt fortapte, ugudelige vesen i deg selv!
I «Romerbrevets budskap» siterer Rosenius Luther som sier: «Du kan ikke bli slik i Gud eller Kristus som du gjerne ville være, uten at du først i deg selv og overfor alle mennesker blir det han vil du skal være. Og han vil at du overfor deg selv og alle mennesker skal være det du virkelig er: En synder, ond, elendig, ugudelig, djevelsk, vantro osv. Dette er sannheten om deg; ditt navn, din tittel og verdighet: «av naturen vredens barn», Ef 2: 3.
Og Rosenius tilføyer: «Når du så har opplevd dette, da er du i Guds øyne den som du ville være, dvs. hellig, from, oppriktig, rettferdig, som tror, osv. For når du er blitt så fullstendig ugudelig og fordømt i deg selv, da blir Kristus, med sin rettferdighet, kjær og uunnværlig for deg. Og da er hans rettferdighet din, og du er virkelig hellig, herlig og frelst i Guds øyne. Dette var Guds store, nåderike og endelige mål med loven. Ja, lovet være Gud for hans evige nåde og gave!»
----------
Når du så er født på ny, ser du av det vi har nevnt at det blir meget vanskelig, mange steder umulig, å finne et «åndelig hjem» i noen av dagens «kristne» forsamlinger». Gå ikke der Guds nådes Ånd ikke hersker!
Det viser seg at det blir aldri det rette, levende gudslivet hvor den nye fødsels Ånd og lære fra solid litteratur blir blandet opp med den ånd dagens forkynnelse og møtekultur gir!
Be også Gud lede deg til en som virkelig er et Guds barn! - om det måtte finnes på ditt sted. Og så har vi ikke minst solid veiledning i den Roseniuslitteratur Gud har gitt oss.
H.H.
www.arven.net
