Konsekvensene er ikke borte

Om du dreper verdens mektigste mann på lørdag og blir en kristen på søndag, må du fortsatt sone på mandag. Våre gjerninger har konsekvenser. Også for kristne.

Avisen Dagen skrev 19. november om at utroskap er like utbredt blant kristne som ikke-kristne. I samme avis ble et ektepar intervjuet om at forholdet hadde blitt gjenopprettet. Det er ikke bare utroskap og skilsmisse som er like utbredt blant kristne som ikke-kristne, men også gjengifte. Kristne ledere i Norge tør nærmest ikke ta ordet gjengifte i sin munn. Langt mindre tør de ha en mening om temaet eller forkynne ekteskapets ubrytelighet. Det kan være av frykt for å virke «gammelmodige» eller av frykt for å miste medlemmer. Derfor prøver kristne ledere å sette grensen ved at skilsmissen skjedde før vedkommende ble en kristen, andre hevder at det bare er «å kjøre på» uansett, for å sitere en kristen leders SMS til en separert mann jeg kjenner. Synet som disse predikantene forfekter er dermed at en persons handlinger ikke får konsekvenser.

Jeg hører ofte folk som hevder man er lovisk om man nekter folk gjengifte. Men i Titus 2:11-12 forteller Bibelen at det er nåden som skal opptukte oss til å fornekte ugudelighet og verdslige gjerninger. Ikke loven, men nåden, altså. Et ærbart liv har altså ingen ting med loven å gjøre. Det har med nåden å gjøre at man fornekter ugudelighet og verdslige gjerninger.

La meg ta meg selv som eksempel: Jeg hadde sex med en kvinne før jeg ble kristen. Da jeg ble en kristen, ett års tid etter, så tilgav Gud meg alle mine synder. Men konsekvensene av dette en-natts-forholdet ble at en gutt kom til verden, og selv om jeg er blitt en kristen og fått mine synder tilgitt, må jeg fortsatt betale barnebidrag frem til gutten er myndig. Mine gjerninger får konsekvenser selv om mine synder ble tilgitt. Det samme er tilfellet for en person som tar livet av verdens mektigste mann på lørdag, men som så blir en kristen på søndag. Han må likevel betale for sine synder på mandag.

Bibelen sier at man er bundet til sin første ektefelle så lenge man begge er i live. Punktum. Om man gifter seg med en annen men s den første er i live, skal man kalles en horkvinne/horkar, selv om man har giftet seg med en annen. Dette står i Rom 7:1-3 (Bibelen Guds Ord). Her ser vi at det er den første ektefellens død som gjør at man skifter sivilstand, ikke skilsmissen, heller ikke ens nye ekteskapsinngåelse. Det man gjør får konsekvenser. Disse konsekvensene følger en helt til døden. Har du inngått et gyldig ekteskap, er du bundet til vedkommende så lenge begge er i live.

Om man ble skilt før man ble en kristen, så er man akkurat like bundet til sin første ektefelle som om man skulle være en kristen. Mark 10:29-30 forteller at en person som til og med forlater sin ektefelle for Herrens skyld og evangeliets skyld, ikke har rett til å få seg en ny ektefelle (KJV, NKJV, Bibelen Guds Ord osv.) Det står faktisk at han skal kunne få hundre fold tilbake av alt han mister, men ikke ny ektefelle. Hvorfor? Jo, fordi man er bundet til sin første så lenge begge er i live. Dette gjør at en ikke-kristen har muligheten til «å kjøre på» med ny ektefelle, selv om man har blitt en kristen i mellomtiden. Han er altså like bundet til sin første ektefelle som en kristen.

La oss se på et bibelsk eksempel på at våre handlinger på at våre handlinger får konsekvenser. Kong David gjorde det som var ondt i Herrens øyne; han hadde sex med Batseba, Urias hustru. Da han fant ut at hun hadde blitt gravid, sendte han mannen hennes i døden og tok henne til hustru. David ba Gud om tilgivelse og fikk det umiddelbart. Men han måtte betale en fryktelig pris; Hans og Batsebas førstefødte barn døde syv dager etter fødselen. (2. Sam. 11 / 12)

Man får tilgivelse for sine synder når man ber Gud om det. Men konsekvensene av ens handlinger må man leve med. Man må fortsatt betale for sine handlinger, i forhold til ens ektefelle, personer man har såret eller forbrytelser man har gjort.

For noen får ikke handlingene fysiske konsekvenser, men for andre gjør de det. Det er ikke slik at all synd er like syndig. Det er forskjell på synd, ifølge Bibelen. Vanlig synd er på ett nivå, men å leve i hor er eget nivå av synd. I tillegg beskriver Bibelen en synd som det ikke finnes tilgivelse for; det å spotte Den Hellige Ånd. (Mark 3:28-29 og 1. Kor 6:18). I tillegg til dette sier Bibelen at folk som lever i hor og folk som er ekteskapsbrytere ikke skal arve Guds rike. Med andre ord kan ens gjentatte ulydige handlinger, for eksempel å leve i hor, holde en utenfor himmelen. (1. Kor 6:9-10 og Gal 5:19-21)

Kristne som lever som gjengifte eller horkarer (samboere eller har sex uten å være gift) har befaling fra Gud om å omvende seg. Om de ikke gjør dette, så må de ikke inneha tillitsverv. Dette må tilbake i den kristne forkynnelse og oppfølgingen av dette må være gjennomgående. Ikke fordi vi skal gjøre oss til dommer over dem, for Bibelens ord er klart, men fordi vi bryr oss om deres evige frelse. Gud sier at vi skal arbeide på vår frelse med frykt og beven, for vår livsstil på jorden har konsekvenser. Dette må den kristne kirke være seg bevisst, for den er Kristi legeme på jord. Og i en kristens liv er omvendelse fra døde gjerninger en viktig grunnpilar. Derfor må forkynnelsen om konsekvenser tilbake i den norske kristenheten.

Øyvind Kleiveland         Avisen Dagen 4.des 2012