Er du født på ny?

I Joh 3:6 ser vi Jesus sier: «Det som er født av kjødet, er kjød»

La oss ha klart for oss, det mange dessverre ikke tenker over, at ethvert menneske fra vår naturlige fødsel er «av naturen vredens barn», Ef 2:3. Som bare er et annet ord for «djevelens barn», Joh 8:44, 1Joh 3:8-10. Derfor er det også vi så snart som mulig bærer våre barn til Kristus i dåpen.

Luk 18:16 blir av og til feiltolket. Der heter det: «Jesus kalte dem til seg og sa: La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!». Det er de siste ordene: «for Guds rike hører slike til» som oppfattes som at de små barna fra fødselen tilhører Guds rike, altså er Guds barn. Men det er slett ikke dette bibelordets mening. Teksten sier at «Guds rike hører slike til», ikke at «slike (barna) hører Guds rike til». M.a.o. sier Jesus: La de små barna komme til meg, for Guds rike er jo nettopp for slike (konf.: Matt 18:3. «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike»).

Om dette skriftstedet skulle oppfattes som at barna hører Guds rike til, altså er Guds barn fra fødselen, ville det jo også være i sterk strid med Guds klare ord på mange steder, f.eks. «Rom 5:18: «liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker».

Jesus taler til dem «som var kommet til tro på ham»: «Dersom dere blir i mitt ord.... da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere». Da reagerer de sterkt, og viser at de har nok med at de «er Abrahams barn og har aldri vært noens treller». Så sier Jesus: «Dere har djevelen til far, og dere gjør deres fars gjerninger», Joh 8:44. De er altså ennå ikke født på ny!

Derfor er det Jesus oppfordrer dem til å «bli i mitt ord» så de kan «kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere», m.a.o. føde dem på ny. For ut fra Skriften skjer denne nye fødsel helt klart ved Guds ord og Ånd: «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir.... Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet», 1Pet 1:23,25.

Den nye fødsel er en klar parallell til en legemlig unnfangelse og fødsel: Når Guds sæd, evangeliet, ved Guds Hellige Ånd møter og inntar vårt hjerte, så skapes det nye livet, Livet i Guds Sønn. For «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet». 1Joh 5:11-12.

Jesus taler om det ugjenfødte menneske og sammenlikner det med et lik! La oss se hva C.O.Rosenius sier om dette:

«Legg merke til det ordet som apostelen først og sist nevner som menneskets naturlige tilstand (Ef 2 v.1 og 5) - det korte, meget talende ordet: døde - døde ved overtredelser. Dette er det dype, ulykkesmettede ordet om selve syndefallets resultat: «Når du eter av det skal du visselig dø»,          1Mos 2:17. Livet virket av Gud er borte - mennesket er åndelig talt et lik.

Kristus taler selv slik når han i Mat 8:22 sier: «La de døde begrave sine døde». Mange synes det er hard tale som ikke har den betydning som ordet død vanligvis har. Men Herren Kristus bruker et meget markert uttrykk, og vi ser i det bibelordet vi sist siterte, at han sidestiller den legemlige og den åndelige død som to slags lik.

Den legemlige døden kjennetegnes ved at den døde ikke reagerer på noe. Han ser ikke, hører ikke, kjenner ikke noe, i tillegg til at han ikke har det svakeste åndedrett. Alt dette på tross av at han fremdeles har alle organene: øynene, ørene, munnen og lunger - akkurat som et levende menneske.

Er det ikke akkurat slik også med de åndelig døde? De kan ha en god forstand, et følsomt hjerte, mye kunnskap, edle livsholdninger, gode og barmhjertige gjerninger, -. Men livet i Kristus - det er bare det de mangler, det å være forenet med Gud. De ser, hører, tenker og kjenner meget sterkt alt det som hører til det jordiske og sanselige, men «tar ikke imot det som hører Guds Ånd til», 1Kor 2:14.

De leser, hører, forstår og tror på en måte Guds ord. Ja, de kan også lese og høre Guds avgjorte dommer over sin egen tilstand -. Og likevel bli værende fullstendig rolige og uberørte. Det er jo nettopp som hos et lik hvor det ikke en gang finnes åndedrett». Så langt Rosenius.

Men så er det mange som slett ikke «følger med strømmen». De kjemper klart og overbevisende mot strømmen, leser hver dag i Guds ord og ber, er «aktive kristne» i forsamling osv.  Som jeg altså selv var!  - Og var likevel åndelig død! - uten å vite det selv! Altså en virkelig fariseer!

Kan du tenke deg noe større bedrag? Ja, hva er en fariseer? Jeg formulerer det selv slik: Det er et menneske som av hele sitt hjertes overbevisning går inn for, lever etter og kjemper for noe han - uten å vite det - likevel ikke er! Slik jeg selv var!

Er det underlig at jeg roper ut av hele mitt hjerte det som er hovedbudskapet mitt, nå til deg som leser dette:

Er du født på ny? Har du livet i Guds Sønn?

La oss se litt på noen av de første familiene vi får nærmere kjennskap til i Bibelen. Først var det Adam og Eva med sine to sønner; Kain og Abel. Adam og Eva var ikke bare foreldre, de var også lærere for sine to sønner.

Tenk for en levende skildring disse bibelhistoriens første foreldre har hatt å dele med sønnene sine! Først livet med Gud, fullstendig åpent og varmt livssamfunn med ham, hvor Adam var hele menneskehetens første stedfortreder innfor Gud. Så, syndefallet som drog hele menneskeheten med inn under dom, og som totalt forvandlet Adams og Evas forhold til Gud. Nå flyktet de for Gud, gjemte seg for ham, løy for ham, skyldte på hverandre - og til sist på Gud, for at de falt - ! Og så, i deres skyldbevisste tilstand, kommer Gud  til dem. De venter dødsdom - for han hadde sagt at hvis de syndet, skulle de «sannelig dø»! Men Gud kommer, forkynner for dem de jordiske følger av fallet, men lar dem få stå og høre ham forkynne for slangen deres fullkomne redning: Evangeliet om at «kvinnens ætt skal knuse slangens hode».

Så har de lært og praktisert med sine to sønner å ofre takkoffer til Gud for ham som skulle komme, «kvinnens ætt», den neste stedfortreder, til frelse for hele menneskeheten.

Denne hellige offerhandling har både Kain og Abel lært, gledet sg over å delta i, og gjerne selv villet fortsette med. Men så, i 2Mos 4, avdekkes plutselig evighetsalvoret i forskjellen på disse to brødrene. Abel ofret et offer som han tok av de førstefødte lam i flokken, mens Kain trodde det var greit at han bar fram for Herren et offer av markens grøde - bare det hadde samme verdi som Abels offer. Han hadde aldri sett det himmelske frelsesbudskap i at det skulle være et lam, et førstefødt lam! Og dermed aldri fattet innholdet i det budskap de ofret takkoffer for!

Så har vi en annen av de første familiene Bibelen omtaler, Isak og Rebekka med sønnene Esau og Jakob.

Esau var født til arveretten. Men vi får se moren hjelper Jakob å gjøre seg lik broren Esau, for å tilrane seg hans førstefødselsrett overfor faren. Esau var lodden over hele kroppen. Så moren la skinnene av kjeene Jakob hadde slaktet, om det synlige og følbare av kroppen hans; omkring håndleddene og den glatte delen av halsen. Da han kom inn til faren, som nå var gammel og nesten blind, talte Isak til ham, følte over kroppen hans, og sa: «Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus!» Og Jakob tilranet seg med det førstefødselsretten.

Dette er et sterkt bilde på hvordan menneskene gjennom alle tider har forsøkt å «tilrane seg førstefødselsretten», frelsen, ved egne gjerninger, som jeg hadde «bestemt meg for å bli en kristen, gav meg over til Gud». Eller som Jakob: Skjuler seg bak utvortes vitnesbyrd om noe vi er - når vi ikke er det, f.eks. et kjede med kors rundt halsen m.m.m. - for å vise at vi er kristne, eller på alle mulige måter handler, engasjerer oss som «aktive kristne» i «den etablerte kristenhet», og ved bønn, bibelkunnskap osv., så vi «har navn av å leve...», men kan like fullt være døde, Åp 3:1.

Hvis vi så tar for oss noen av de mange tilfellene om personer i Bibelen som taler konkret om dette, begynner alvoret å gå opp for oss. Der var en Kornelius: «Han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud», Apg 10:2. Han levde altså et langt mer bibelsk liv enn til og med mange av de fremste i dagens kristenhet står for. Hvem kunne tro annet enn at han virkelig hadde sin sak i orden med Gud? Men en dag kommer det en engel fra Gud og sier han skal kalle til seg Peter, og «han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus», sier engelen, Apg 11:14. Han var altså ikke frelst!

Så kan vi nevne Saulus, som kunne vitne om at han var «etter loven ulastelig» - inntil Jesus møtte ham, og han ble frelst!

Så har vi mannen som hadde kjempet seg gjennom de fristelsene som hindret de andre i å nå fram til bryllupssalen; noen var opptatt med åkeren, noen med dyrene de hadde kjøpt, og noen med sin ektefelle. Men denne mannen var altså nådd fram til bryllupet.

Så kommer kongen inn og ser at mannen mangler bryllupsklærne! Var altså ikke frelst! Og så lyder dommen: «Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner. For mange er kalt, men få er utvalgt», Matt 22:13-14.

Mange er kalt, men få er utvalgt, het det! Det betyr slett ikke at det er få som Gud vil frelse. Nei, Gud har utvalgt oss i Kristus - utvalgt Kristus i stedet for alle menneskene, som han så var helt og holdent fortapt. Han tok m.a.o. «Kristus i stedet» for oss alle sammen! Gud taler fra skyen: «Dette er min sønn, den utvalgte». Der er altså bare én utvalgt: Kristus! Og den som er i Kristus, eier da også alt hans, og er også utvalgt!

Mange er altså dem som Gud kaller, kanskje både én og flere ganger i livet. Men få er dem som lar seg frelse og får del i utvelgelsen!

Det er også svært mange eksempler på mennesker, i tidligere tider og nå, som har vært alvorlige bekjennende «kristne», men er blitt møtt av Gud og født på ny. Vi kan nevne Luther, Rosenius, Øivind Andersen osv.

Tenk deg en person som virkelig hadde vært fysisk død, og så ble levende!  Ville ikke dette bli så veldig for den som var «blitt levende» og for alle som kjente ham, at både han selv og alle andre snakket om det?

Men er ikke en som er åndelig død, og så blitt levende, født på ny og fått det evige liv, et mye større under, og et evighetsunder - og dermed ennå langt mer å lovprise Gud og Lammet for, og å vitne om?!

Skulle jeg ikke i kjærlig nød for mine medmennesker, enten de er kjente eller ukjente, rope ut min erfaring, min advarsel?

Og så må jeg rope ut noe av det kanskje mest nødvendige for å vekke deg fra denne åndelig døde tilstand, nemlig dette forferdelige:

Du vet det ikke!

Nøyaktig som Laodikeamenigheten: «Du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken», Åp 3:17. Du vitner om hvor «rik» du er; du ble vekket opp, bestemte deg for å bli en kristen, er blitt med i kirke, misjon, leser i Bibelen, ber, er med i sangkor osv. Du «har ingen nød»!

Mens sannheten er at «du er ussel og ynkelig», åndelig «blind og naken», har intet å holde fram som holder overfor Gud. Og du vet det ikke!

Før Gud kan få møtt deg med evangeliet, må du bli en synder! Han kom bare for å frelse syndere! La altså Guds ord få dømme deg, be ham åpenbare for deg din totalt fortapte tilstand,  «gi Herren, Israels Gud, ære og pris..» og erkjenn overfor Gud og deg selv den synder du er!», Jos 7:19.

Og be så Gud åpenbare evangeliet om sin Sønn for deg! Dette kommer vi nærmere inn på til slutt.

Men så kommer det særdeles vanskelige spørsmålet,

som også er en stor nød for meg:

Hvor skal du som er født på ny,

finne samfunn med Guds folk?

Når du er vekket opp, blitt «en søkende», eller er født på ny, og dermed har livet i Guds Sønn, er det også skapt en trang i deg til å oppsøke Guds folk.

Da søker de aller fleste - naturlig nok - til forsamlinger som bærer kristenhetens navn og symboler: «kirke», «bedehus» eller andre navn vi vet betyr at der er det Guds folk samles. Men hva er tilstanden i dag?

La oss først se litt utover «markene», og se hva som skjer i «åkeren»!

Vi har en forferdelig tilstand i våre skandinaviske land som Gud i sin nåde så mang en gang tidligere har sett til med vekkelse.

Våre land forråtner moralskt. Men selve roten til det er tilstanden i «den etablerte kristenhet». De gamle sa: «Et land får den regjering Guds folk «vil ha»!» Til et våkent kristenfolk som ser et åndelig forfall, har Bibelen sterke løfter. I 2Krøn 7: 13-14 leser vi: «Når jeg lukker himmelen....., og når jeg sender pest iblant mitt folk, og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land».

Men «Hvor er troens brann?»

Hva har skjedd?

Saken er at etter siste verdenskrig har det over hele Europa skjedd en utvikling som når Guds folk skulle fries ut fra Egypten: «Det drog også med dem en stor, blandet folkemengde», 2Mos 12:38. Denne verdens mennesker, søkende og bekjennende kristne, men ikke født på ny, har kommet inn både i de store kirkesamfunn og i lekmannsvirksomheten; misjonsselskapene - så vel i de lutherske som ikke-lutherske forsamlinger.

Så har utviklingen fortsatt i rask takt; de som er kommet inn er blitt flere og flere, har fått andre med, som heller ikke er født på ny. I alle avgjørelser som skal tas, hvor enkeltmedlemmene får gi innspill eller avgi stemmer, vurderer disse selvsagt utelukkende ut fra sin u-gjenfødte tilstand, og dermed bare ut fra det naturlige menneskes vurderingsevne. «Et naturlig (ugjenfødt) menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham... det kan bare bedømmes på åndelig vis», 1Kor 2:14.

Det er bare denne verdens verdimåling disse u-gjenfødte menneskene har å anvende i forsamlingens avgjørelser om bruk av virkemidler i kirke- og misjonsvirksomheten.

Ganske snart har denne verdens ånd fått overtaket både i kirker og rundt om i lekfolkets forsamlinger, gjennom disse u-gjenfødte, som så ettersom tiden gikk selvsagt valgte inn «sine» også i forsamlingens styrer og råd.

Slik at vi nå, allerede for en del år siden, - riktig nok etter hvert; først i de mest liberale kristne organisasjoner, så i de mindre liberale og til sist i de tidligere mest konservative, bibeltro - er kommet dit hen at det er grunn til å anta at i helt vesentlig grad er kirker og lekfolkets organisasjoner - om ikke over alt ved et enstemmig, så i alle fall ved et flertall av styre- eller rådsmedlemmer - nå ledet «av denne verden».

Disse er så de som tilsetter alle sine ledere og medarbeidere, så vel som forkynnere og misjonærer!

Hva annet kan dette resultere i enn at det velges virkemidler, fremgangsmåter og en forkynnelse som godtas av denne verden?!

Men det helt avgjørende, som er nok tegn på frafallet, er at

spørsmålet: «er du født på ny - og har liv i Gud?»

blir ikke forkynt i forsamlingene i dag!

Når ikke dette helt vesentlige og avgjørende spørsmålet blir reist og søkt avklart, sier det seg selv at der hovedsaken mangler, der er det ingen hjelp å få for en søkende sjel, eller for en som er født på ny.

Tvert imot retter forkynnelsen seg i dag mot en forsamling hvor alle er frelst, og lever i og etter Ordet. Forkynneren lukker altså, bevisst eller ubevisst, øynene for dagens åndelige tilstand. Eller «vet» han må tale slik - !

Da er selvsagt den øvrige utvikling i forsamlingen av langt mindre betydning. Men for at vi skal se dette ennå klarere, skal vi også se på den.

Hvis du ikke har lukket øynene og ikke villet se sannheten, har du vært nødt til å legge merke til de mangfoldige tegn på at det er denne verdens ånd som har overtatt ledelsen i kirker og organisasjoner der disse ting vi nå har nevnt, har fått utvikle seg.

1: De som gjennom mange år er valgt inn i ledelsen innen kristenhetens styrer og råd, er dem som er «vellykkede» i denne verdens øyne. Det er om å gjøre å få inn dem «som kan det». I styre og stell velges inn mennesker med solid økonomisk utdannelse, med administrativ bakgrunn, som «har ordet i sin makt» osv., altså noen som ut fra utdannelse, stilling eller posisjon i samfunnet kan ansees å være dyktige.

Mens Guds ord sier at Gud «utvelger det som ingenting er». Paulus sier: «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk».

2: Klarest tegn på verdsliggjørelsen i bedehusene er at vitne- og bønnemøtene, hvor de troende, uten noen predikant, kom sammen, delte Ordet som Gud hadde åpenbart for den enkelte, og ba, er falt helt bort. Noen steder er det erstattet med bibelgrupper, som oftest er samtalegrupper der det bare deles mennesketanker om Skriftens hemmeligheter.

3: Bede-husene ominnredes til fest- og selskapslokaler. Tenk på alt som der da forekommer av opptrinn og denne verdens festtale-formuleringer, som slett ikke er av Gud, men heller det motsatte - !

4: Bibelskolene bruker mange forskjellige verdens lokkemidler når de annonserer nye seminarer, både i selve skoleplanen, f.eks. «Bibel og idrett», «Bibel og....(mye annet). Og det fristes med at: «Det blir tur til... (fjerne misjonsland).

5: Bibelskoler «bestemmer seg for» at de vil samle inn ... (en bestemt sum) til et bestemt misjonsprosjekt. Så drar de rundt til verdslig næringsvirksomhet og tigger gevinster til utlodning. Og inviterer «alle» til å komme til utlodningen/auksjonen.

Men Guds ord sier: «Hver mann og kvinne av Israels barn som kjente at deres hjerte drev dem til å gi noe til det store verket som Herren ved Moses hadde befalt å gjøre, kom med det som en frivillig gave til Herren», 2Mos 35:39.

«Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud. For det var for hans navns skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene», 3Joh 1:6-7.

-------

Dette er de helt åpenbare endringer som har funnet sted, som du ikke kan ha unngått å legge merke til, hvis du er våken. Og da vil du også ha fått virkelig nød for sjelene som deltar i dette, og for selve tilstanden i «kristenheten», så du drives inn for Guds åsyn i bønnenød - hvis du er født på ny.

Men der er andre, mindre åpenbare årsaker som er ennå mer alvorlige og avgjørende: Forkynnelsen mangler grunnleggende sannheter som at:

A: Vi er alle i vår naturlige tilstand ved fødselen åndelig døde. Gud sa at hvis de åt av den forbudte frukt, skulle de «visselig dø», 1Mos 2:17.

B: Og vi er under Guds fordømmelse - «solgt under synden», inntil vi blir født på ny, Rom 5:18.

C: Da mistet vi også Gudsbildet (hjertets åpne samfunn med Gud), og får det bare igjen ved gjenfødelsen - riktig nok da ikke fullkomment før vi er hjemme hos Gud, 1Mos 5:1-3.

D: Vi har etter syndefallet (i vårt forhold overfor Gud) heller ikke lenger noen fri vilje, Rom 7:19, 9:16 m.fl.

Våre gamle lærere sa klart at hvis disse hoved-sannheter ikke lenger forkynnes, så kommer all den andre utglidningen omgående etter. Likeså lærte de at «Kirken (den levende) står eller faller ved læren om rettferdiggjørelsen». Og så har vi i dag en Bibel som fører vill. Blant mye annet har den rasert læren om rettferdiggjørelsen. Ved begravelser hører vi lest fra Bibelen: «Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner», Rom 8:33. Men ingen kommer inn i Guds rike ved bare å bli «frikjent» fra synd. Nei Skriften forkynner at «Gud rettferdiggjør»,- gjør oss i Kristus fullkomment rettferdige for Gud!

-------------

En person som selv er medlem av en av våre tidligere mest  konservative bibeltro skandinaviske misjonsselskaper konkluderte nylig, i en omfattende oppsummering av tilstanden, som ble presentert misjonen, med at:

«Vi har dypest sett spurt djevelen til råds i det viktige spørsmålet

om hvordan vi når de ufrelste med evangeliet».

Hvordan er dette skjedd? Her er det ikke tale om noen som på overnaturlig vis har søkt kontakt med djevelske åndsmakter. Nei, men nå har vi vist hvordan denne verdens mennesker har kommet inn, ja, delvis av forkynnelsen invitert inn på feil premisser, og har så etter hvert i vesentlig grad overtatt ledelsen av dagens «etablerte kristenhet».

Jesus sier: «Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike», og «Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd», Joh 3:3,6 Og Johannes sier: «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror», 1Joh 3:10. Dette siste skriftstedet viser klart at vi har bare to alternativer: Enten er vi Guds barn, eller vi er djevelens barn!

At jeg var «djevelens barn» når jeg ennå bare var denne verdens menneske, ikke født på ny, - og kanskje til og med var en «aktiv kristen» - høres i dag for de fleste forferdelig ut. Men det sier altså Guds ord. Og den som ved Guds ord og Ånd får se seg selv slik vi i vårt kjød virkelig er, «av naturen vredens barn», Ef 2:3, og så blitt født på ny, vil uten videre godta betegnelsen. Enten er du djevelens barn, eller du er født på ny og blitt et Guds barn! Skriftens lære er udiskutabel klar, og har alltid tidligere også vært lært og forkynt slik.

Så er det jo helt klart at der disse ugjenfødte, og dermed «djevelens barn», leder kirker eller misjon og skal vurdere situasjon, mål og virkemidler, så skjer alt ut fra deres eneste mulighet - Jesus sa til «dem som var kommet til tro på ham», men reagerte sterkt når han sa at Ordet skulle gjøre dem fri: «Dere har djevelen til far, og dere gjør deres fars gjerninger», Joh 8:44.

En kjent dr.theol, sokneprest og forfatter sa til meg for 30 år siden: «Tilstanden i Kirken har det nok vært så som så med opp gjennom tidene. Men da var lekfolkets tilstand en annen!». En annen gang fortalte han meg at han hadde hatt besøk av en nyfrelst, som når han skulle gå spurte hvor han nå skulle søke samfunn. Og presten spurte: «Hvor skulle jeg si?»

Ser du nå hvor forferdelig alvorlig situasjonen er?

Ser du nå alvoret, nøden i situasjonen? Er du kanskje til og med en som på et eller annet vis støtter denne verdens (okkupantens) virksomhet i «landet» (kristenheten) den har lagt under seg?

Tenk over om du på forskjellig måte, enten det er ved direkte støtte, eller «tar imot ham i deres hus», eller «hilser ham velkommen», da er du «medskyldig i hans onde gjerninger» som «holder i live det som skulle dø, og dreper det som skulle leve? 2Joh 10-11, Esek 13:17-22.

Legg også merke til Guds ord som taler så klart: «Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem!», Rom 16:17. For det første er det klart at i begge disse skriftstedene tales det ikke om den lære noen som helst dagens kirke eller misjon forkynner, men om den lære først og fremst Kristus, men også Paulus, Johannes og de andre apostlene har undervist i.

Og der sier altså Johannes at fører de ikke denne lære, så skal vi ikke åpne vårt hus for dem, til f.eks. møtevirksomhet som innbyr også andre til en forkynnelse som «ikke fører denne lære»! Eller ønske slik forkynnelse velkommen i et Guds hus.

Nå er situasjonen i dag en ganske annen enn da Paulus skrev dette. Den gang var menigheten ny og levende. Det var inntrengere som da skapte splittelse og var årsak til frafall. Men hvem er det nå som «er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i», som Rom 16:17 sier?

Det kan selvsagt ikke være den verdslige verden som omgir oss. De er ikke noe konkret problem for å beholde apostlenes lære. Nei, selve dagens forferdelig tilstand er, som det var på Jesu tid og gang på gang senere har  utviklet seg til: Det er fariseerne og de skriftlærde, selve «den etablerte kristenhets» ledere, som selv forestår frafallet fra apostlenes lære!

Da snakker vi ikke om liberalteologien. Den er heller ikke det største problemet. Er et menneske født på ny, kan det som regel skjelne djevelens klare ansikt i liberalteologien. Nei, det er «den etablerte kristenhets» avvik fra grunnsannhetene, og mennesketanker om Gud. Altså en forkynnelse uten Den rene lære og Guds Hellige Ånds åpenbaring over Ordet. D.v.s. uten den avgjort vesentlige forkynnelse om Adams fall og arvesynden; om tilregnelsen av Adams synd og Kristi rettferdighet  - pluss all den andre tilpasningen kristenheten i dag har gjort til denne verden, som ikke kan gi evig liv, og gradvis dreper menneskenes liv i Gud.

Jeg har selv hittil aldri sagt til noe menneske at de bør gå ut av noen forsamling. Men i et par tilfeller, overfor dem som skildrer en svært farlig forsamling, og jeg selv vet det er slik der,  har jeg sagt at det er mulig Gud vil du skal sitte der, sukke og be for dem, og om og når Gud vil dele et vitnesbyrd med forsamlingen, selv om tilstanden er som i Pergamum, Åp 2:12 flg. Men tilstanden der er så alvorlig at jeg har sagt de må faktisk ha visshet fra Gud om han vil de skal bli værende der, hvis de ikke skal gå ut. Og vi har i slike og andre tilfeller vært med og bedd om at Gud må vise dem om de skal gå ut eller bli værende i forsamlingen.

Så er det noen som har fortalt at de, før vi kjente dem, etter årevis i bønn og kamp med spørsmålet om de skulle bli værende på bedehuset, hadde fått fred for å gå ut av forsamlingen, som eneste løsning om de skulle beholde livet i Gud.

Da er det svært alvorlig å få høre av noen av disse

at forkynnere har sagt til dem: «Det skulle du ikke gjort!»

Hva grunnlag har de for å si dette? Hvor godt kjenner de deres kamper og sjelenød i saken? Er de som sier slikt klar over at de med det kan stå imot Gud, som nettopp kan være i ferd med å redde ut sine barn fra «dødsleiren»? Jesus taler om når han vil «flytte din lysestake fra sitt sted», Åp 2:5.  Som vi ser av sammenhengen nettopp er noe han vil gjøre, om ikke menighetslederen omvender seg, så det blir åndelig mat og livsgrunnlag for sjelene i menigheten. Det er de troende, de som har liv i Gud, som utgjør «lysestaken», som han altså vil flytte ut fra forsamlingen!

Så vil vi til sist nevne hvor farlig kristenhetens vokabular er blitt, ordvalget er blitt omsmeltet i verdslighets-digelen. Det er denne verdens titler og ordvalg som har inntatt kirke og misjon: Det ansettes «menighetsutvikler», «danselærer» . . . !

Og dette strekker seg helt inn i den dypeste kampen om sjelenes frelse, der sjelen skulle gå over fra døden til livet. Det blir brukt verdens ordforråd, eller misbruk av ordet har gitt denne verdens ikke-evangeliske oppfatning av ordet, så sjelene ved bruken av ordet ikke kommer igjennom til liv i Gud, men blir gående i fariseisk lovtrelldom, eller gir helt opp alt. Vi tenker bl.a. på ordet «motta» eller «ta imot».

«Du skal bare ta imot! Nå skal vi bare, du og jeg, be sammen. Du skal bare si meg etter i min bønn!», sier sjelesørgeren/forkynneren i ettermøtet eller samtalen. Så ber de sammen, og avslutter med at «nå tar jeg imot deg, Jesus. Takk for at nå er jeg frelst!»

Så siterer forkynneren Joh 1:12: «alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn». Og så sier forkynneren: «Nå har du tatt imot Jesus, så nå sier han selv at han «gir deg rett til å bli Guds barn».

Men forkynneren/sjelesørgeren nevner ikke noe som helst om det Ordet så straks slår fast i neste vers, at «de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud», v.13.

For Jesus har selv sagt nettopp i denne sammenheng at

«uten at en blir født på ny, kan en ikke se Guds rike!»

Og nå er vi så igjen ved selve hovedsaken, og spørsmålet dreier seg nå langt fra om alle de andre, men om nettopp deg som leser dette. Jeg roper det ut:

Er du selv født på ny?

«Uten at du er født på ny, kan du ikke se Guds rike», sier altså Jesus selv! Det betyr at du kan verken «se», få erfare, Guds rike, slik det åpenbares  i de gjenfødtes liv og levnet her på denne jord, og vil heller aldri nå fram til og få «se» Guds rike i himmelen hos Gud!

Store vekkelser har begynt ved at spørsmålet ble tatt opp: «Er du født på ny?» Så svarte noen: «Ja, dersom jeg bare visste det!» Og forkynneren/sjelesørgeren sa: «Gå hjem, les din Bibel under bønn til Gud om at han må vise vei i dette spørsmålet!»

Hvis du er født på ny, så vet du det! Det er klart at du vet at du er født til denne verden -. Og ennå mer klart er det for deg om noe så stort som å bli født av Gud er skjedd med deg! En herlig gjengivelse av 1Joh 5:1 har vi i den Bibelen C.O.Rosenius bruker: «Hver den som elsker ham som fødte, elsker også den som er født av ham».

Et tilsvarende vitnesbyrd har vi i 1Joh 3:14 «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene». Og da betyr det også at vi vet hvem som er våre brødre og søstre i Kristus!

Nå roper jeg ut i kjærlighet til deg min nød: Vend deg nå til Gud og be ham virkelig ransake deg. Du har ingen mulighet for å ransake deg selv, vurdere om du har liv i Gud - hvis du ikke er født på ny. Til og med David, og ethvert oppriktig Guds barn, ber bønnen vi har nevnt tidligere: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine motiver, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»

Så vil han gjøre det.

Og når du så er født på ny, så bekjenn dette åpent og klart til Guds Sønns ære! Det skjer i et øyeblikk at et menneske går over fra døden til Livet, men behøver ikke oppleves som noe som skjedde «akkurat NÅ». Det kan være du etter en tid som Herren arbeider med deg, plutselig skjønner at «nå, i denne tiden, har det skjedd med meg, jeg er født på ny!»

«Alle» vil skjønne at noe nytt er skjedd med deg. Og vi vet en åpen bekjennelse om at en er født på ny, oftest møtes med harde ord: «Er ikke vi nå lenger like gode kristne som du? Er du liksom blitt bedre enn oss nå?» Selv om vi bare vitner om hva som er skjedd med oss, og ikke sier et ord om dem - slik bl.a. Øivind Andersen også opplevde det da han fikk liv i Gud.

Da fristes mange til å underkjenne gjenfødelsens under, og sier: «Jeg har selvsagt vært en kristen, men har nå fått en fornyelse». Eller de sier: «Det har jo skjedd en utvikling, jeg har fått se dypere ting».

Sier du slikt, da vanærer du Gud, han som «har født deg på ny»! Og du kan bli uten frukt, fordi du fornekter hans alene-verk i deg!

-------

Så vil jeg la det mest nødvendige for deg få bli det siste jeg deler med deg her, det som er mat og som skaper Livet, det evige! Noe jeg ikke kunne gi deg før jeg hadde fått ropt ut min nød for det du ikke må løpe rett på hodet ut i, kanskje allerede når du er kalt av Gud, og der aldri ville finne Livet, det evige! Eller etter å ha blitt født på ny søkte samfunn, men fikk oppleve at det som skulle leve, ble drept, og det som skulle dø, ble holdt i live, Esek 13.

Kristenhetens vokabular er som sagt «blitt omsmeltet i verdslighets-digelen». Ordene er i den verdsligjorte kristelige virksomhet blitt så «devaluert» at de har mistet sin evangeliske frelseskraft, som nevnt bl.a. dette «å motta» eller «ta imot». Nå er det liksom noe vi skal gjøre, dette også. Vi «skal ta imot» Jesus!

Før ble i stedet bl.a. ordet «annamme» brukt. I det ligger mer dette «å la noe komme til seg» - ikke hindre det i å la seg helt innta av det. Og i Roseniuslitteraturen brukes f.eks. at «de hadde ikke hørsammat evangeliet». De hadde ikke latt evangeliet komme inn i øret og fått gå uhindret videre inn i hjertet. Tilsvarende «fordi de ikke gav seg inn under Guds rettferdighet», Rom 10:3.

La oss gå til motsetningen, som ofte avklarer ennå bedre. I Rom 1:5 taler Paulus om Kristus, og fortsetter: «Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn».

Først måtte apostlene «få nåde», vite og få erfare som totalt fortapte syndere hva nåde, virkelig nåde, er. Så fikk de «apostelembete for å virke troens lydighet blant hedningefolkene». Denne lydighet som ikke er lydighet til alt Guds ord, for det er en frukt. Nei, denne troens lydighet, sier Rosenius, «er hjertets annammelse av evangeliet». D.v.s. at apostlene fikk nåde og apostelembete til å forkynne Ordet så evangeliet kom til menneskene, banket på hjertedøren, åpnet døren, og gikk inn og inntok - og holdt (som en invasjonshær) hjertet (festningen).

Det er Ordet som virker alt dette. Paulus sier så salig: «Også til dere er evangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet», Kol 1:6.

Da får vi en helt annen erfaring med, og dermed evangelisk forståelse av ordet «motta», nemlig bare å la Ordet, evangeliet om Guds Sønn få lov å innta hjertet vårt.

Og da blir resultatet, det som alltid skjer mer enn ved noen annen foreteelse i denne verden, som skjer ved enhver rett fødsel ovenfra: Det blir «til ære for hans (Jesu) navn», som Rom 1:5 sluttet med.

Dermed er vi helt inne på det som skal bli det siste, og det du husker best fra dette nummer av bladet «Arven»; det livgivende evangeliet om Guds Sønn, som jeg nå så gjerne vil gi deg noen salige eksempler på:

«Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», Ef 1:4.

Der er bare én utvalgt, bare én Gud har velbehag i, bare én rettferdig!

«Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet, (er utvalgt, er rettferdig). Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet», 1Joh 5:11-12

Bøy deg ned for Gud og be ham frelse deg, be: «Omvend meg, Gud, så blir jeg omvendt!» Jer 31:18.

---------

Men der er étt forhold jeg nå må nevne for deg. Der er noen vi lett kan tro har evig liv, alt i orden med Gud. Men de kan ikke skjelne klart om et budskap (skriftlig eller muntlig) er av Gud. Det viser seg at har ikke Lovens krav først fått møtt hjertet ditt og gjort deg «skyldig for Gud», så har ikke din omvendelse begynt rett. Og om du kanskje «ser» klart både det ene og det andre, så kan du umulig vurdere en person eller et budskap rett - når du ikke først har fått se synderens rette totalt fortapte, ugudelige vesen i deg selv!

I «Romerbrevets budskap» siterer Rosenius Luther som sier: «Du kan ikke bli slik i Gud eller Kristus som du gjerne ville være, uten at du først i deg selv og overfor alle mennesker blir det han vil du skal være. Og han vil at du overfor deg selv og alle mennesker skal være det du virkelig er: En synder, ond, elendig, ugudelig, djevelsk, vantro osv. Dette er sannheten om deg; ditt navn, din tittel og verdighet: «av naturen vredens barn», Ef 2: 3.

Og Rosenius tilføyer: «Når du så har opplevd dette, da er du i Guds øyne den som du ville være, dvs. hellig, from, oppriktig, rettferdig, som tror, osv. For når du er blitt så fullstendig ugudelig og fordømt i deg selv, da blir Kristus, med sin rettferdighet, kjær og uunnværlig for deg. Og da er hans rettferdighet din, og du er virkelig hellig, herlig og frelst i Guds øyne. Dette var Guds store, nåderike og endelige mål med loven. Ja, lovet være Gud for hans evige nåde og gave!»

                                                   ----------

Når du så er født på ny, ser du av det vi har nevnt at det blir meget vanskelig, mange steder umulig, å finne et «åndelig hjem» i noen av dagens «kristne» forsamlinger». Gå ikke der Guds nådes Ånd ikke hersker!

Det viser seg at det blir aldri det rette, levende gudslivet hvor den nye fødsels Ånd og lære fra solid litteratur blir blandet opp med den ånd dagens forkynnelse og møtekultur gir!

Be også Gud lede deg til en som virkelig er et Guds barn! - om det måtte finnes på ditt sted. Og så har vi ikke minst solid veiledning i den  Roseniuslitteratur Gud har gitt oss.

                                                                                                                                                      H.H.

www.arven.net

LIBERALTEOLOGIENS INNTOG I MENIGHETENE

Problemet når man studerer kirkehistorien og Bibelen så grundig, er at man innser at den generelle forkynnelsen innenfor karismatiske kretser er altfor snever, og at fokuset stort sett ligger på velsignelser som helbredelser, demonbefrielse, materiell framgang og seier. Dette er selvsagt vel og bra, men evnen til kritisk tenkning og ikke minst nye åpenbaringer fra Bibelen blir ofte skadelidende. Man blir fristet til å tenke på historien om Keiserens nye klær når man hører alle herlige ord, men ikke ser at ting skjer. Når jeg snakker om kritisk tenkning, mener jeg selvsagt ikke at man skal opphøye seg over og kritisere Bibelen og dens budskap, men derimot skal enhver forkynner og lærer kunne prøves på Guds Ord! Bibelen har så mange fasetter og ting som vi bør løfte fram i lyset nå og da, ikke bare det som klør i øret! Man bør avsløre vranglære som katolisismen, som jo ikke er noe annet enn avskyelig avgudsdyrkelse, og statskirkens kvalmefremkallende liberale snillisme som fører folk lukt i helvete!

Du vil kanskje ikke tro det, men de aller fleste som i dag utdannes som prester og teologer er ikke født på ny, eller så mister de frelsen fordi de blir forgiftet av liberalteologiens heslige kunster. Mye av dette stoffet må også KRL lærere gjennomgå. Man presenterer en Bibel som er menneskeverk, blottet for alt overnaturlig. Dette kalles myter (eventyr), og dersom en profeti som f.eks. i Jesaja om Kyros som jo levde flere hundre år etter Jesaja, ja om en profeti tilsynelatende har gått i oppfyllelse, forsøker man i stedet å dikte opp minst en ekstra Jesaja som levde ETTER at profetien var oppfylt, om du skjønner. Så har da denne deutero eller trito Jesajas'en skrevet historien inn ETTER at hendelsene fant sted, påstår man. Hvorfor? Jo, man mener tydeligvis at det er bedre å mistenkeliggjøre Bibelens forfattere for å begå fusk og historieforfalskning enn å kunne godta at det finnes en levende Gud som faktisk visste om kong Kyros LENGE før han ble født, og som også visste om deg og meg før vi ble formet i mors liv, ja vi var utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt!

Liberalteologien ble hovedsaklig utviklet fra 1800 tallet og framover, som en reaksjon på Opplysningstidens filosofiske harselering med de kristne og Bibelen, samt et kompromiss med Darwins djevelske utviklings-hypotese, som de lærde antok var riktig, men som aldri har blitt bevist, snarere tvert imot. Noen teologer ville presentere en kristendom som skulle være spiselig for den intellektuelle eliten som i denne perioden ble mer og mer antikristelig innstilt. Man ville ikke prate om Bibelens guddommelige inspirasjon og autoritet, men snarere benytte bibelboken som en vakker poetisk og moralsk eventyrbok som nok inneholdt visse ord fra Gud, selv om man ikke kunne være sikker på noe. Disse såkalte liberalteologene (som jo ikke er fri, men bundet i djevelens snarer) forkaster Moses som forfatter til Mosebøkene, og avskriver stort sett alt som står i disse som noe som ble oppdiktet eller i beste fall består av enkelte kilder som KAN inneholde historiske fakta. Mosebøkene ble ifølge intelligente demonbesatte teologer produsert under det babylonske fangenskapet på femhundretallet før Kristus (det finnes INGEN vitenskapelige beviser for dette!) Dermed avviser man historisiteten til Adam og Eva, Noa og Arken, Sodoma og Gomorras homoseksuelle som ble utryddet med ild og svovel fra himmelen, Abraham, Isak og Jakob, Moses og Israelsfolkets opphold i og utgang fra Egypt med alle de ting det medfører; Josva og inntoget i Israel og så videre. Alle undere som er beskrevet regnes som fabler som bare skal vise Guds storhet (men selvsagt finnes det ingen Gud som kan gjøre under, for det er jo uvitenskapelig!). Men da må man spørre seg om Gud da ikke ER så stor at Han kan kløyve sjøen for Israelsfolket, gi Moses de ti bud direkte uten mellommann, etc. Han har jo skapt himlene og jorden ved sin makts Ord, da er det vel ingen problem for Han å gjøre disse tingene? Forresten: Noas Ark ligger åpent til beskuelse på Araratfjellet slik Bibelen beskriver det. Jeg har en bok med bilder av den, skrevet av Ron Wyatt, og hvem som helst kan dra til Tyrkia / Kurdistan og selv besøke dette stedet!

Daniels bok inneholder også en rekke svært detaljerte profetier som ble oppfylt i løpet av få år etter at Daniel levde. Blant annet står det profetier der om Alexander den Stores liv og levnet.  Siden dette ifølge 'vitenskapelig' tankegang ikke er mulig, hevder disse teologene at Daniel sannsynligvis aldri eksisterte, og at boken ble skrevet av ukjente forfattere nærmere tiden for Jesus fødsel. Dette er naturligvis IKKE vitenskap eller teologi, men tåpelig og surmaget ateisme forkledd som noe mer sofistikert. Og verden har latt seg blende av alle disse vitenskapsmennene som ikke fant bevis i ørkensanden etc, men tvert imot tenkte ut slike skrøner bak sine fine skrivebord i blant annet Tyskland. BULTMANN er en av disse satans agenter.

Når man leser Det nye testamente, ser man at det bekrefter Det gamle testamentet i sin helhet, og henviser stadig til at GT's profetier slik be oppfylt. Jesus Kristus selv, som jeg regner med at de som kaller seg kristne tror på, siterte stadig fra Mosebøkene, og sa at Moses hadde skrevet dem. Han henviste til Abraham, Isak og Jakob, han henviste til Sodoma og Gomorra, til Jesaja og til profen Daniel. Han trodde til og med at historien om profeten Jona som overlevde tre dager og tre netter i stofiskens buk, var sann! Videre ser vi at også Apostlenes gjerninger framholder GT som Guds trofaste ord, og Paulus baserer sin teologi og sitt evangelium på at Adam og Eva fantes som   fysiske personer, og at det som skjedde med dem ifølge 1. Mosebok faktisk var sant! Ja, ikke nok med det: Dersom det ikke fantes en første Adam som var årsaken til at hele verden falt inn under syndens velde, så kan heller ikke den andre Adam - Kristus - frelse menneskeheten! Dersom det ikke var et konkret syndefall som førte død og fordervelse inn i verden gjennom Adam, kan INGEN bli frelst! Bare les Romerbrevet kapittel 5, så skjønner du.

Dette dreier seg altså ikke om teologisk flisespikkeri, men faktis hele troverdigheten til vår kristne tro. Paulus skriver i 1. Korinterbrev 15 at dersom Kristus ikke har stått fysisk opp fra de døde, da er vår tro intet, og da er vi de ynkeligste blant mennesker!

Hvordan kan noen hevde at de tror på Jesus, når de faktisk ikke tror på hans Ord og lære?

Jakobs brev sier: Du tror at Gud er en? Du gjør rett! Også demonene tror det, og skjelver.

Er demonene da kristne fordi de tror på EN Gud? Er djevelen frelst fordi han tror at det finnes en Gud? Selvsagt ikke. Man er en DÅRE - en tåpe og en idiot - dersom man IKKE tror at det finnes en Gud, sier Bibelen klart og tydelig!

På samme måte blir ingen kristen av å holde for sant, eller håpe på, at det finnes en Gud! Man blir heller ikke kristen av å studere teologi i årevis, samt å ikle seg en religiøs kjole med kors og andre okkulte symboler på, eller av å synge kyrie eleison til orgeltoner!

VÅKN opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. La Jesus, som kalte de religiøse lederne på sin tid for hyklere, giftslangers avkom, djevelens barn og hvitkalkede graver som utenpå ser vakre ut, men inni er fulle av dødningeben - la denne Jesus få komme inn i ditt hjerte. Han sa at du må bli som et barn for å komme inn  i Guds Rike! Du må la din jordiske, djevelske oppblåste visdom og kunnskap fare, omvende deg fra den og bekjenne den som synd! Du må bli født på ny ved vann og Ånd, ved Ånden, vannet og blodet. Dåpsvann frelser ingen, vannet det er snakk om er vannbadet i ORDET, man blir født på ny ved Guds Ord, den uforgjengelige sæd. Og når du så er frelst, MÅ du uten å nøle (jfr. Ananias ord til den nyfrelste Saulus) la deg begrave med Kristus ved full neddykkelse i vann etter din bekjennelse av at Jesus er Guds Sønn (se Apg. 8:37 ff). Dåpen er ifølge 1. Peter 3:21 IKKE en avleggelse av kjødets urenhet (kroppslig urenhet), men en god samvittighets PAKT med Gud!

Kom ut av henne mitt folk, sier Jesus til de som er blant skjøgens barn, så dere ikke får del i hennes synder! Den katolske kirken er den store skjøgen i Rom, og Statskirken er hennes datter, skrev Aage Samuelsen i sin bok Levende kristendom, død religion. Den lutherske lære var gal nok slik den var før, nå er den såkalte lutherske kirke blitt så korrupt og pervers at til og med Martin Luther garantert hadde stemplet den også med skjøgestempelet. I dag er det blitt så galt at noen teologer konverterer til den katolske kirken (!) for å unnslippe det forferdelige forfallet som er i statskirken, med kvinnelige prester og biskoper, pro-homoseksuelle prester og antikristelige ledere som likestiller kristendommen med alle andre slags religioner. Rottene har alt forlatt dette synkende skipet, skjønner du ikke at nå er det på tide at også du forlater Den norske kirke?! KOM UT AV HENNE MITT FOLK, sier Herren Jesus Kristus!

PROBLEMET kjære venn, er at liberalteologien alt har sneket seg godt innenfor menigheter som man skulle tro var bibeltro. Man tillater at kvinner får maktposisjoner og embeter i Guds menighet, selv om Ordet uttrykkelig forbyr dette (se 1. Kor. 14 og 1. Tim. 2). Amplified Bible sier at de som gjør dette ikke er kjent av Gud! Vend om mens det ennå er håp, kjære pinsevenner og trosfolk! Bob Dylan synger i en sang: Do you ever wonder just what God requires? You think He's just an errand boy to satisfy your wandering desires? When you gonna wake up, strengthen the things that remain? (Funderer du noen gang på hva Gud krever av deg? Tror du at Han bare er en ærendsgutt som skal oppfylle dine skiftende behov? Når skal du våkne opp og styrke den resten som gjenstår?) fra Slow train coming.

Bibelen er sannelig ikke et koldtbord der du kan gå rundt og plukke ut det som passer deg: Helbredelse, velsignelse, framgang, fred, seier, tro, kraft, salvelse etc. når du overhodet ikke vil ta til deg de refsende og formanende ord som der også står, og som kanskje bryter med din teologi. På samme måte som du grundig studerer, mediterer på og bekjenner ut Guds løfter om legedom og bønnesvar, på samme måte skal du nøye studere hva Paulus skriver om forskjell på menn og kvinner, og når det gjelder ekteskap, skilsmisse, gjengifte, det å føde barn, holde seg til det lave og bli i det kall man var da man ble kalt til frelse hvis da ikke Herren kaller til noe annet. Vær imidlertid fullstendig klar over at Gud IKKE kan kalle en kvinne til å være pastor eller prest/bibellærer for voksne menn. Dersom noen påstår at Han har gjort det, gjør de Gud til en schizofren type som vingler hit og dit, og man gjør Ordet til noe upålitelige og omskiftelig! Man gjør med andre ord Gud til en løgner! Og da kan du jammen ikke regne med at Herren selv virker med og stadfester det Ordet du forkynner. Derimot kan det være at djevelen lurer folk med falske tegn og under for om mulig å føre vill selv de utvalgte! Våk og be om kraft til å bli stående gjennom alt som skal kommer over jorden i disse siste dager!

Den Bibelske dåp

At det er forskjellig dåpssyn i ulike kirkesamfunn, er noe de fleste vet. Er det likevel mulig å finne ut hva som er Bibelens dåpsteologi? Bibelen lærer at det kun er èn dåp. Hvorfor praktiserer da kristne to dåpsformer? 

INNSETTELSEN AV DÅPEN

Den første gangen vi hører om dåpen i Bibelen, er om døperen Johannes som døpte med ”omvendelsesdåp” (Matteus 3:5). Etter at Jesus selv var blitt døpt av Johannes (Matteus 3:16), «for å fullbyrde all rettferdighet», begynte han selv å døpe sammen med sine disipler. Johannes 3:22 forteller: «Deretter kom Jesus og hans disipler til Judea, og han ble der sammen med dem og døpte». I Johannes 4:1-2 leser vi at «Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes - enda Jesus selv ikke døpte, men hans disipler».

I slutten av Matteus og Markus evangelium, etter sin oppstandelse, innsatte Jesus dåpen i evangeliets liv og lære, og gir disiplene dåpsbefalingen som skal utføres i hele verden. Vi har den i to versjoner.

DÅPSBEFALINGEN

Markus 16:15-16: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker. Den som tror og blir døpt skal bli frelst, men den som ikke tror skal bli fordømt».

Matteus 28:18-20: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige ånds navn og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere». Ordene «gjør . . . til disipler» på norsk, er egentlig ett ord på gresk, verbet: mathetevo, som kommer av substantivet: mathetes, som betyr ”disippel, lærling, elev”.

Verbet mathetevo betyr da: å lærlingopplære, disippelgjøre, innrullere som elev. Jesus snakker ikke her om disippelgjøring som noe mekanisk og magisk, men den skal skje ved «opplæring av lærlinger». Den engelske offisielle King James Bibelen oversetter da også dette bibelverset slik: «gå derfor ut og 1) lær alle nasjoner, 2) døp dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og 3) lær dem å holde alt jeg har befalt dere». Slik lød også den eldre norske oversettelsen.

DÅPEN – DØREN INN TIL DEN LOKALE MENIGHETEN

Dåpen var i Det Nye Testamente selve inngangsdøren til den lokale kristne menigheten. Alle som var blitt frelst ble lagt til den lokale  menigheten ved dåp. Vi leser bl.a. i Ap. gjerninger 2:41: «De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dagen lagt til menigheten omkring tre tusen mennesker». Videre leser vi: «Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten». (vers 47).
Ordet menighet kommer fra det greske ordet «ekklesia», som betyr «utkalt», «kalt ut». Dette ordet brukes både på den universale menighet av alle frelste, og om hver lokale menighet. Vi blir med i den universale menighet med det samme vi blir frelst og rettferdiggjort, men i Det Nye Testamente ble den synlige tilleggingen av troende til den lokale menighet, foretatt i og med vanndåpen.

De fleste kirker er vel enige om dette. Men når ordet menighet, betyr «utkalt», og det med dette menes «de som er utkalt fra verdens folkeslag», så kan det ikke være riktig at kristenheten begynte å døpe spedbarn, dvs. alle som blir født, slik som det stort sett gjøres i Skandinavia.

Dersom spedbarnsdåpen hadde vært rett, da ville jo alle som blir født bli døpt (for vi kan jo ikke gjøre forskjell på spedbarn), og dermed lagt til Guds lokale menigheter. Da ville til slutt hele verden bli lagt til Guds menigheter som bare skal bestå av «utkalte». Bibelen sier jo klart: «Syndere skal ikke bli stående i de rettferdiges menighet». (Salme 1:5).

Med spedbarnsdåp ville hele verden til slutt bli menigheten. Og i dag ville jo mer enn 95 prosent av det norske folk tilhøre Guds menigheter, for de er jo døpt som spedbarn - dersom spedbarnsdåpen hadde vært rett.

TROENDES DÅP
Dette er grunnen til at Gud ikke kunne innsette spedbarnsdåp. For da ville hele verden til slutt bli kalt Guds menigheter. Gud satte et dersom (en betingelse) for å bli døpt og lagt til de Nytestamentlige lokale menigheter - og det var: «Dersom du tror, så kan det skje» (at du blir døpt).

Vi leser Ap.gjerninger 8:36-37 «Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn! ».

Gud satte troen som betingelse for dåpen. Jesus sa: «Den som tror og blir døpt…» (Mark. 16:16). Derfor er Bibelens dåp, bare for mennesker som først har kommet til tro på Jesus. De kirker som praktiserer spedbarnsdåp, opplever i dag at mange av deres medlemmer respekterer denne som en første tilknytning og introduksjon til vedkommende kirkesamfunn, og oppfatter dermed spedbarnsdåpen mere som en barnevelsignelse. Men når de selv kommer til bevist, personlig tro, og, blir stilt innfor Det Nye Testamentes bibelske dåp, så blir flere og flire døpt som troende (dvs, dukket ned under vannet, etter at de har blitt personlige kristne).

HVORFOR KOM SPEDBARNSDÅPEN?

Hvordan kom så spedbarnsdåpen inn i kristendommen? Kanskje fordi etter hvert som foreldre ble kristne, så ville de gjerne velsigne ved å døpe sine nyfødte barn. Men dette var likevel ikke den opprinnelige ”urkristne” lære.

Men spedbarnsdåpen var ikke uvanlig i forbindelse med andre religioner. Det er klart for historikere i dag at spedbarnsdåp ble praktisert i den game hedenske Babylonske religionen.

Origenes, en av de tidlige kirkefedrene (døde i 254 e.Kr.) blir i Hjemmets store leksikon, bind 21, side 81, beskrevet som; ”grunnleggeren av en kristen filosofi gjennom en sammensmeltning av Bibelens fortellinger med Platons grunntanker.” Origenes trodde på sjelens tilstedeværelse før fødselen, og lærte derfor at barna måtte døpes for å renses fra synder begått i et tidligere liv, slik at de kunne begynne dette jordelivet uten en nedarvet besmittelse. Denne ideen ble senere utviklet og påbygd til det som i dag kalles arvesynd, eller egentlig arveskyld, siden det var syndeskylden man mente at vanndåpen tok hånd om. Det er faktisk denne hedenske ideen om arvet og generasjonsoverført skyld som også er grunnen til praksisen med nøddåp av tidligfødte eller alvorlig syke barn på flere norske sykehus. På vikingtiden ble vann øst over et barns hode. Det ble kalt å vatne barnet. På den måten ble de innviet til livet, slekten og underlagt slektens husguder. (Kilde: Danmarks historie i hedenold, København 1855, III, side 336.) Vi leser i Snorre Sturlasons saga om Harald Hårfagre da han fikk sitt navn. Snorre forteller det slik: «De helte vann over hans hode, og ga han navnet Harald». Kanskje disse førkristne ritualer var med og påvirket kristenheten mot spedbarnsdåpen i oldtiden og middelalderen.

Men Bibelens dåp, som er til Kristus har troen som en betingelse for dåpen. Den som blir døpt må være så stor at man tror på ham som man blir døpt til.

HINDER FOR DÅPEN

Vi leser i Ap. gj. 8:26-40 om Filip og hoffmannen:

26 Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Bryt opp og dra mot sør på den vei som går ned fra Jerusalem til Gasa. Denne veien er øde.
27 Filip brøt opp og drog av sted. Og se, en etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe.
28 Han var nå på hjemvei, og satt i sin vogn og leste profeten Jesaja.
29 Da sa Ånden til Filip: Gå dit bort og hold deg nær til den vognen!
30 Filip løp da borttil, og hørte at han leste profeten Jesaja, og sa: Skjønner du det du leser?
31 Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? Og han bad Filip stige opp og sette seg sammen med ham.
32 Men det avsnitt i Skriften som han leste, var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpner han ikke sin munn.
33 I hans fornedrelse ble dommen over ham borttatt. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv blir tatt bort fra jorden.
34 Hoffmannen sa da til Filip: Jeg ber deg si meg: Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller om en annen?
35 Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftsted, forkynte han evangeliet om Jesus for ham.
36 Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt?
37 Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn!
38 Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham.
39 Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han drog sin vei med glede.
40 Men Filip ble funnet i Asdod. Han drog gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea.

Hoffmannen sa: «Se her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? Og Filip sa: Tror du av hele. ditt hjerte så kan det skje». (vers 36-37).
Troen er en betingelse for dåpen. Troen er en nødvendighet for at dåpen skal ha verdi for Gud som en dåp. Videre er også troen en forutsetning for å tekkes Gud. Bibelen sier: «Uten tro er det umulig og tekkes Gud for den som trer fram for Gud (enten for frelse, helbredelse, vanndåp, bønnebegjæringer eller hva som helst annet), må tro at han er til, og at han lønner den som søker ham». (Hebreerne 11:6). Dette skriftstedet viser at dersom du bøyer deg på møter tusen ganger for å bli frelst, men ikke hadde tro, ville ingen av de tusen gangene tekkes Gud så du ble frelst - for uten tro er det umulig å tekkes Gud!

Om de salvet og ba for deg med olje for helbredelse tusen ganger (det er en fin seremoni), men du ikke hadde tro, da ville du aldri blitt helbredet, for uten tro er det umulig å tekkes Gud.
Dersom du ble døpt i vann tusen ganger, før du hadde tro (det kan være en høytidelig seremoni), tektes ingen av dåpene Gud, «for uten tro er det umulig å tekkes Gud», hva det enn gjelder.
Jesus sa: «Den som tror og blir døpt...» (Markus 16:16).

HVEM KAN TRO? OG HVORDAN KOMMER TROEN?

Før jeg ble døpt slik som de første kristne, fortalte noen meg at vi fikk troen som gave i vår spedbarnsdåp, derfor hadde vi tro da vi ble spedbarnsdøpt, og derfor tektes det Gud. Jeg trodde dette inntil jeg fikk se hva Bibelen lærer om troen, og leste Bibelens oppskrift på tro.

Vi leser Romerbrevet 10:10-17:
10 Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.
11 For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.
12 Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham.
13 For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
14 Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?
15 Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!
16 Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss?
17 Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.
Bibelen sier: «Hvorledes kan de tro, der de ikke har hørt». (vers 14). «Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord». (vers 17).
Vi må altså høre forkynnelsen av Guds ord, før vi kan tro. Jeg hadde jo ingen ting hørt da jeg ble spedbarnsdøpt. Jeg visste jo ikke engang at jeg levde!
«Hvorledes kan de tro der de ikke har hørt?»,
sa Bibelen, og da forsto jeg klart at jeg ikke hadde den personlige kristne tro, da jeg ble døpt som et spedbarn. Jeg oppfattet derfor det far og mor hadde gjort med meg da jeg var spedbarn, mere som en barnevelsignelse, enn som den Nytestamentlige dåp som krever personlig tro. Derfor ble jeg døpt som en troende, etter at jeg hadde blitt frelst og fått en personlig tro på Jesus Kristus.

JESU DÅPSBEFALING – OG APOSTLENES PRAKSIS

Apostlene fikk jo høre Jesu dåpsbefaling fra hans egen munn. Derfor kunne de ikke misforstå han. Slik som de praktiserte dåpen, slik måtte det da være Jesus hadde befalt og ment. Hvordan gjorde så apostlene:

1. De 3000 som ble frelst på Pinsedag

Vi leser Ap.gjerninger 2:37-42: «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. Også med mange andre ord vitnet han, og han formante dem og sa: La dere frelse fra denne vrange slekt! De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler. De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene».

Da de tre tusen ropte og spurte hva de skulle gjøre for å bli frelst, svarte Peter straks: «1) Omvend dere og 2) enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse (altså dåpen skulle legges til syndenes forlatelse som de mottok i omvendelsen), så 3) skal dere få den Hellige Ånds gave». (Ap. gjerninger 2:38). Dette verset blir ofte kalt for ”Peterpakken”. I dette begrepet legger man at den troende får del i de tre ingredienser som følger med frelsen: omvendelse – dåp - åndsdåp. Det paradoksale er at mange kristne går igjennom et langt liv med Herren, før de endelig har mottatt hele ”Peterpakken”. Ja, det er faktisk mange kristne som aldri ”pakker opp hele pakken”. Den nytestamentlige standard var at de opplevde alle disse tre tingene på en og samme dag! Og Bibelen sier videre: «De som nå tok imot hans ord ble døpt . . .» (vers 41) «og de holdt trolig fast ved apostlenes lære».

2. Vekkelsen ved Filip i Samaria

Vi leser Ap.gjerninger 8:5-12:

5 Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem.
6 De gav alle akt på det som ble sagt av Filip, da de hørte og så de tegn han gjorde.
7 For det var mange som hadde urene ånder, og de fór ut av dem med høye skrik. Og mange vanføre og lamme ble helbredet.
8 Og det ble stor glede der i byen.
9 Men en mann som hette Simon, hadde fra før av vært i byen og drevet trolldom, og han hadde satt folket i Samaria i stor undring. Han utgav seg selv for å være noe stort.
10 Og alle, både små og store, lyttet til ham, og de sa: Han er Guds kraft som kalles den store.
11 De gav akt på ham fordi han i lang tid hadde satt dem i undring ved sine trolldomskunster.
12 Men da de nå trodde Filip som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner.

Her leser vi om Filips store vekkelse i Samaria, hvor skarer ble frelst og helbredet «og det ble stor glede der i byen» (vers 12). Først kom de til tro, deretter lot de seg døpe både menn og kvinner.

3. Filip og Hoffmannen

I Apg. 8:26-40 har vi allerede lest hvordan den etiopiske hoffmannen ble frelst og døpt. Han kom først til tro på at Jesus var Guds Sønn, og ble, deretter døpt umiddelbart.

4. Paulus’ dåp

I Ap.gjerninger 9:1-20 leser vi:

1 Saulus fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler. Han gikk til ypperstepresten
2 og utbad seg fra ham brev til Damaskus, til synagogene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien* til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til Jerusalem.
3 Da han nå var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen om ham.
4 Han falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?
5 Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.
6 Men reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du har å gjøre!
7 Men mennene som reiste sammen med ham, stod forferdet. For de hørte riktignok lyden, men så ingen.
8 Saulus reiste seg da opp fra jorden. Men da han åpnet øynene, så han ikke noe. De leide ham da ved hånden og førte ham inn i Damaskus.
9 I tre dager kunne han ikke se, og han verken åt eller drakk.
10 Men det var i Damaskus en disippel ved navn Ananias. Til ham sa Herren i et syn: Ananias! Han svarte: Her er jeg, Herre!
11 Og Herren sa til ham: Stå opp og gå bort i den gaten som kalles Den Rette. Og spør i Judas' hus etter en ved navn Saulus, fra Tarsus. For se, han ber!
12 Og i et syn har han sett en mann som heter Ananias komme inn og legge hendene på ham for at han skulle få synet igjen.
13 Men Ananias svarte: Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen, hvor meget ondt han har gjort mot dine hellige i Jerusalem.
14 Og her har han fullmakt fra yppersteprestene til å legge i lenker alle dem som påkaller ditt navn.
15 Men Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn.
16 For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.
17 Ananias gikk da av sted og kom inn i huset. Han la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, han som åpenbarte seg for deg på veien der du kom, for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd.
18 Og straks falt det likesom skjell fra hans øyne, og han kunne se. Han stod da opp og ble døpt.
19 Og da han hadde fått mat, kom han til krefter igjen. Han ble så hos disiplene i Damaskus noen dager.
20 Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn.

Her leser vi om Paulus' møte med Jesus på Damaskusveien, Ananias ble deretter sendt til ham fra Gud, og sa: «Og nå hva venter du etter? Stå opp og la deg døpe». Og Bibelen sier: «Han sto opp og ble døpt». (Ap. gjerninger. 9:18). Paulus var lydig mot befalingen, og han formaner alle kristne i 1. Korinter 4:16 og sier: «Jeg formaner dere derfor: Bli mine etterfølgere».

5. Paulus’ dåpslære i praksis

Paulus var vel den fremste apostel i den første kristne tiden. Og etter hvert var det en del troende som begynte å skryte av at «jeg er døpt av Paulus». På grunn av dette hadde Paulus som regel noen av sine medarbeidere til å døpe for seg, «for at ikke noen skal si at dere ble døpt i mitt navn».

Vi leser: 1Kor 1:12-15
12 Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus.
13 Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller var det til Paulus' navn dere ble døpt?
14 Jeg takker Gud at jeg ikke døpte noen av dere, uten Krispus og Gajus,
15 slik at ingen skal kunne si at dere ble døpt til mitt navn.
Men likevel døpte Paulus i flere anledninger hvor det var nødvendig for ham selv å døpe. I Ap. gjerninger 19:1-7 leser vi at han møtte noen i Efesus som «var kommet til troen»:

1 Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesus, etter at han hadde reist gjennom de øvre distrikter. Der fant han noen disipler,
2 og han spurte dem: Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd.
3 Han spurte: Hva ble dere da døpt med? De sa: Med Johannes' dåp.
4 Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsens dåp, og sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, det er på Jesus.
5 Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn.
6 Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord.
7 Det var omkring tolv menn i alt.

HELE «HUS» SOM BLE DØPT

Vi leser flere steder i N. T. om flere «hus» som kom til troen og ble døpt. I disse familiene måtte det vel være spedbarn? Det tror jeg også. Men leser du nøye, vil du få se at ingen spedbarn ble døpt. Det viser fortellingene om disse klart. La oss ta for oss alle «husene» som Bibelen taler om:

1. Kornelius’ hus

I Kornelius’ hus, som vi leser om i Ap. gjerninger 10, var det sikkert både spedbarn og andre mindreårige barn, for det står «mens Peter ennå talte disse ord, falt den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet». (Vers 44).
Den Hellige Ånd falt altså bare på dem «som hørte ordet». Ånden falt ikke på spedbarn i vognene, eller på småpikene som var opptatt med dukkene sine, eller på småguttene som lekte på gulvet, ivrig opptatt. Den Hellige Ånd falt kun på dem som hørte ordet, og det var dem Peter bød skulle døpes, «de som har fått den Hellige Ånd, likesom vi». Les nøye versene 44-48 :
44 Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.
45 Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene,
46 for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud.
47 Da sa Peter: Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi?
48 Og han bød at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn. De bad ham da bli hos dem noen dager.
Det var altså bare dem som hørte ordet, og derved fikk Den Hellige Ånd, som ble døpt i Kornelius' hus. De som ikke hørte ordet ble ikke døpt.

2. Lydias hus

Men i Lydias hus var det vel spedbarn? Nei, det står ikke at hun var gift engang! Hadde hun vært gift, hadde det stått mannens hus, for Bibelen omtaler alltid mannen som husets herre. Vi leser Ap.gjerninger 16:14-15:
14 En av dem var en kvinne ved navn Lydia, en purpurkremmerske fra Tyatira, som dyrket Gud etter jødenes tro. Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus.
15 Da hun og de som tilhørte hennes hus, var blitt døpt, bad hun oss og sa: Så sant dere holder meg for å være en som tror på Herren, så kom hjem til meg og bo der! Og hun nødde oss.
og vers Apg 16:40
40 Etter at de var kommet ut fra fengslet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de brødrene, og de formante og trøstet dem. Så drog de videre.

3. Fangevokterens hus

Vi leser Ap.gjerninger 16:27-34:
27 Fangevokteren fór da opp av søvne. Da han så at dørene til fengslet stod åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene var rømt.
28 Men Paulus ropte med høy røst og sa: Gjør ikke deg selv noe ondt! For vi er her alle.
29 Han bad da om lys, løp inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas.
30 Så førte han dem ut og spurte: Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?
31 De sa da: Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!
32 De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus.
33 Og samme time på natten tok han dem med seg og vasket dem etter slagene. Og straks ble han døpt med alle sine.
34 Han førte dem opp i sitt hus og dekket bord for dem. Og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud.

Bibelen forteller at Paulus og Silas først «talte Herrens ord til ham (fangevokteren), og til ALLE som var i hans hus». Her var det helt sikkert ingen spedbarn, for ingen «taler Herrens ord» til spedbarn.
Deretter forteller Bibelen videre: «Straks ble han døpt med alle sine . . og han frydet seg, etterat han med hele sitt hus, var kommet til troen på Gud». (Apg. 16:32-34). Her kunne alle tro før de ble døpt.

4. Krispus’ hus

Vi leser i Ap.gjerninger 18:8: «Men synagogeforstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus, og mange av korinterne som hørte ham kom til troen og lot seg døpe». Her kom også hele huset til troen før dåpen.

6. Stefanas’ hus

I 1.Kor 1:16 forteller Paulus at han har døpt Stefanas' hus. Var det spedbarn der? Paulus sier et annet sted om Stefanas' hus: «Dere kjenner Stefanas hus, at de er førstegrøden av Akaia, og at de (Stefanas' hus) har stilt seg til tjeneste for de hellige». Spedbarn kan ikke stille seg til tjeneste, men må selv betjenes. Alle i Stefanas' hus var altså så store at de kunne tro.

DÅPENS FORM

Hva er så dåpens rette form? Vi går til Bibelen igjen: Ordet «dåp» i grunnteksten, det greske ordet baptismo, betyr «neddykkelse». Det er ikke tre små never vann på hodet. Bibelen sier at «Johannes døpte i Enon, nær ved Salem, fordi det var mye vann der». (Johannes 3:23). Dersom dåpen var bare tre never vann, trengtes det jo ikke så mye vann.

Da Johannes døpte Jesus, var det på samme måte: neddykkelse. Vi leser: «Men da Jesus var blitt døpt, steg han opp av vannet». (Matteus 3:16).

På samme måte utførte apostlene dåpen. Vi leser da Filip døpte hoffmannen i Ap.gjerninger 8:38-39:
38 Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham.
39 Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han drog sin vei med glede.

Den som ikke har steget ned i vannet og blitt døpt, og deretter steget opp av vannet, har heller ikke blitt døpt med Bibelens dåp.

MOTBILDET - DÅPEN

Les nøye gjennom 1. Peter 3:18-21:
18 For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden.
19 I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt,
20 de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann,
21 det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse.
Vi leser at Noa gikk inn i arken. Arken er et bilde på Kristus. Det står: «I hvilken (arken) noen få, åtte sjeler ble frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen, som ikke er en avleggelse av kjødets urenhet» (vers 20-21). Legg merke til uttrykkene i arken, og ved vannet.

Det står altså at Noa ble frelst i arken, ved vannet. I 1. Mosebok 7 leser vi at Noa og hans familie gikk inn i arken syv dager før vannflommen kom. Fra den stund var de frelst i arken. Men arken sto fremdeles på den av Gud fordømte jorden. Men så kom regnet og vannet steg og steg og løftet arken høyere og høyere, og skilte Noa, og dem som var i arken, fra den ugudelige verden. Altså: Noa ble frelst i arken, ved vannet. Og Bibelen sier: «Det (vannet), som også nå frelser (eller skiller) oss (fra verden) i sitt motbilde, dåpen, som ikke er en avleggelse av kjødets urenhet (dvs. det er ikke frelse fra kjødets synder)». (vers 21).
Som Noa ble frelst i arken, og ved vannet skilt (frelst) fra den ugudelige verden, slik blir vi frelst i dag i Kristus, og skilt (frelst) ved vannet (dåpen) fra den ugudelige verden, - men i MOTBILDET av dette.

Arken fløt oppå vannet og skilte Noa fra verden. Motbildet av dette må da bli under vannet, og dette motbildet er dåpen (vers 21). Dette er derfor dåpens form, man døper under vannet.

HVA ER DÅPEN?

1. Dåpen er en begravelse av det gamle livet i synden.

Vi leser Romerne 6:3: «Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden».

Vi leser også Kolosserne 2:12: «idet dere ble begravet med ham i dåpen, og i den ble dere også oppreist med ham, ved troen på Guds kraft – han som oppreiste Kristus fra de døde».

2. Dåpen er et skille mellom verden og Guds folk.

Dette har vi sett ut fra 1. Peter 3:20-21, samt fra Romerne 6:4, at vi står opp igjen fra dåpen for «å vandre i et nytt levnet».
Da Israel gikk gjennom Rødehavet, var dette et forbilde på dåpen. Vannet sto på begge sider omkring dem, og skyen sto over dem, så de gikk under havet, og kom opp igjen på den andre siden. Vi leser 1. Korinter 10:1-2:
1 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet.
2 Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet.
De ble da skilt ved vannet (havet) fra den ugudelige verden (Egypt).

De skulle ikke ta snarveien til Kana’ans land. Vi leser nøye 2. Mosebok 13:17-18:
17 Da nå Farao lot folket fare, førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste. For Gud sa: Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt.
18 Men Gud førte folket omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet. Så drog Israels barn fullt rustet ut av landet Egypt.
Vi må heller ikke ta snarveien og gå utenom vannet som Gud har befalt!

3. Dåpen er en samvittighetspakt med Gud.

1. Peter 3:21 forteller dette. Altså før man kan bli døpt, må man være så stor at man har fått samvittigheten i orden, for den Nytestamentlige dåpen er en samvittighetspakt med Gud.

DE TRE SOM VITNER

Det var Jesus som innsatte den bibelske dåpen. «Han er den som kom med vann og med blod, Jesus Kristus - ikke bare med vannet, men med vannet og blodet og Ånden. For de er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer». (1. Johannes 5:6-8 FT).

· Blodet vitner for Gud at min synd er sonet. (Hebreerne 9:11-12 og 12:24).

· Ånden vitner for oss at vi er Guds barn (Romerne 8:16).

· Vannet (dåpen) vitner for verden at vi har begravet det gamle livet, og begynt et nytt liv i Jesus Kristus. (Romerne 6:4).

Vi leser Galaterne 3:26-27:
26 Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus.
27 For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.

I dag er det mange kjente teologer, også innenfor ”lutherske kretser”, som går bort fra spedbarnsdåpen. Karl Barth - som vel i dag regnes for en av verdens fremste teologer - tror ikke lenger på spedbarnsdåpen. Mange kirkefolk over hele verden blir nå døpt med bibelsk dåp. Ja, mange kirkesamfunn har, på sine kirkemøter i det siste, behandlet om de skal gå over fra ”spedbarnsdåp” til bibelsk dåp.

«Og Han sa til dem: Vakkert setter dere Guds bud til side for å holde deres egne forskrifter!» (Markus 7:9). Slik ser også ”barnedåpen”, med den hedenske vannøsingen vakker og høytidelig ut, men det er bare en seremoni oppfunnet av mennesker. Den har en hedensk opprinnelse og fortrenger samtidig den virkelige dåpen som er innstiftet av Jesus selv. Men konfirmasjonen da, sier noen, den må da tross alt ha en verdi. Men svaret er: nei! Ideen med faddere og konfirmasjon er introdusert for å lage en slags overgang eller forklaring, som skal rettferdiggjøre dåp uten personlig tro.

Luther og de andre reformatorene avskaffet konfirmasjonen, med begrunnelsen av at den også er en menneskelig tradisjon uten ankring i Skriften. Men tradisjonen ble innført igjen i Danmark og Norge i 1736. Luther kalte denne handlingen et narreverk. Ungdommene ble narret til å love noe de fleste av dem ingen planer hadde om å holde. Da som nå fulgte mange av dem skikken og gledet seg til å bli betraktet som voksne og til gavene de skulle få.

Bibelen sier: «Du (Gud) har gitt dine befalinger, for at en skal holde dem nøye». (Salme 119: 4). Dåpen er en befaling av Jesus. Den skal ikke skje før vi tror, men etter.
Jesus sa selv da han ble døpt: « La det nå skje, for således sømmer det seg å fullbyrde all rettferdighet». (Matt. 3:15).

Ekteskapet – i lys av Guds ord!

I dag er samboerskap allment akseptert i folket - fra toppen av samfunnsstigen og lagt inn i de ”kristnes” rekker, men Bibelen omtaler samboerskap som hor og sier at de som lever slik ikke skal arve Guds rike. (1. Kor 6:9; 7:2 og 1. Tess 4:2-5.)
Gud ville mennesket vel og innstiftet det livslange ekteskapet som ramme om kjærligheten mellom mann og kvinne. (Mark 10:7 og Ef 5:31)
Viktigheten av dette avspeiles også ved at Herren tok dette med i det 6. bud som sier «Du skal ikke bryte ekteskapet,» eller som det også kan oversettes: «Du skal ikke bedrive hor.»

Det finnes noen grunnleggende prinsipper som går igjen i alt som Bibelen taler om ekteskapet. Det er ting som er uforanderlige, de hører til selve skapelsens orden. Gud understreker dette når han sier i 1. Mos. 2:24 «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.»

Jesus henviser også til dette når han omtaler ekteskapet i Mat. 19:3 ff. Ektefellene skal være ett kjød og i felleskap dele både gleder og sorger som dette medfører.
Bibelen setter ekteskapet inn i en sosial og juridisk sammenheng. I ordet fra 1M 2:24 står det at «mannen skal forlate sin far og sin mor».

Dette betyr at han går fra en juridisk og sosial sammenheng og over i en annen, hvor det blir klart for alle at disse to ved å inngå ekteskap har dannet en ny enhet som skal vare livet ut.

Ut fra Guds ord kommer en ikke utenom en juridisk bindene bekreftelse på at ekteskap er inngått.

Bibelen har ingen oppskrift for hvordan et ekteskap skal inngås. Samfunnets ordninger for ekteskapsinngåelse er gyldige, dersom de ikke bryter med Guds ord. Det som er viktig å understreke er at ekteskapet er en juridisk forandring av livslang sivilstatus som foretas i full åpenhet og bekreftes av ekteparet, deres foreldre og myndighetene. For en kristen vil det være naturlig at ekteskapet også inngås under Guds ord og bønn.

Et samboerskap mangler all bibelsk begrunnelse. Det er bygget på subjektive følelser og private avgjørelser. Samboerskap er manglende vilje til å ta en avgjørelse av livslang karakter og et ønske om å leve seksuelt sammen uten å ta på seg den forpliktelse Bibelen knytter til slikt samliv.

Skilsmisse
Bibelen sier at skilsmisse er imot Guds vilje. Jesus sier i Matt 19:4-6: «Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne, og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille.» Se også Mark 10:6-9; Luk 16:18; 1. Kor 7:10-11.

Det nye testamente har tre konkrete unntak hvor skilsmisse ikke er synd. Det ene unntaket finner vi i Matt 5:32 «Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.»
Det andre unntaket omtales i 1. Kor 7:12-16. Her gjelder det en vantro ektefelle som krever skilsmisse dersom den andre ikke vil oppgi kristentroen.
Og når den andre dør. Rom. 7. 3 Så lenge mannen lever, gjelder hun som ekteskapsbryter hvis hun gifter seg med en annen. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven og bryter ikke ekteskapet om hun gifter seg med en annen. Andre unntak er ikke nevnt i NT.

Gjengifte
Bibelen taler også klart i denne sak. I Luk 16:18 står det: «Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, driver hor.»

Jesu ord i Mark 10:11-12 er heller ikke til å misforstå: «Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, gjør seg skyldig i hor mot henne. Og dersom en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, så driver hun hor.»

Paulus skriver like klart i 1. Kor 7:10-11: «Til dem som er gift, har jeg dette bud, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin hustru.»

Vi merker oss at Paulus viser til et bud fra Herren. Det oppgis bare to muligheter for den fraskilte hustru: Å bli værende ugift eller å forlike seg med sin mann. Unntaket er hvis det er hor med inne i bilde.
Men den uskyldige part kan gifte seg på nytt etter en skilsmisse bygger på Matt 19:9 der Jesus sier: «Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.»
Vi må følge en tankerekke som vi også finner i GT. Hvis en har lov å skille seg, kan en inngå et nytt ekteskap. Derfor finnes det mulighet for gjengifte under tre forutsetninger, der en er “lovlig” skilt.
Det er disse tre følgende:

1. Ektefellen dør.
2. Den vantro krever skilsmisse.
3. Den ene ektefellen har drevet hor og ønsker ikke forsoning.

Tjeneste og gjengifte
Men allikevel er en blitt skilt som troende og en innehar en tjeneste, så stilles det strengere kriterier. Der heter det flere plasser i Paulus undervisning at en skal være èn kvinnes mann (se Pastoral brevene). Hva da?
Jakob sier i sitt brev kapittel 3:1: «Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For vi vet at vi skal få desto strengere dom».

Ansvaret er meget stort å være forkynner. Det er en stor forskjell å være et vanlig menighetsmedlem og å være forkynner. Men det er ikke dermed sakt at en er mer elsket av Gud, men det har med å være tro over det ansvarsområde Gud har gitt en. Jeg tror at Gud vil tilgi alle enhver synd. Men her er det andre ting som må komme i betraktning, som forkynner innehar man et spesielt ansvar. Ville noen i en profan sammenheng tillatt en pedofil å arbeide med barn? Nei. Like klar er Skriften på at vi ikke skal tillate at en gjengift forkynner skal forkynne for andre mennesker med et Pastoral og lærer ansvar. At en er Evangelist som bl.a. Frank Mangs var etter han ble fraskilt, kan vi tillatte. Men ikke bli innsatt som Pastor, Hyrde eller eldste. En skal ikke være leder for flokken og hjorden, men være selv under et form for tilsyn.

Men når en innehar et embete som forkynner, så kreves det mye. Derfor sier Jakob at ikke mange skal være forkynnere. Derfor kan ikke en forkynner ta seg friheter bare på egen bekostning, han har et spesielt ansvar over Gud og sine medmennesker.

Når det gjelder ekteskapet, så er det ikke tillatt for en forkynner å gifte seg opp igjen under noen omstendighet, da diskvalifiserer han seg for det embete han har fått. Det er som en idrettsmann hogger bena av seg, han er ikke lengre skikket til å være idrettsmann, om han så gjerne vil. En forkynner skal være èn kvinnes mann ser vi Paulus underviser om gang etter gang. (1. Tim. 3.2 og Titus 1:6).
Skulle noe være uklart her, så anbefaler jeg å sende inn et spørsmål til bloggen vår eller skrive noe selv der. Dette burde og skulle vært en felleskristen forståelse der ikke gjengiftede fikk og kunne dra land og strand runde. Det er åndsmakter, demoniske sådanne som følger i fotsporet av løs seksual- og moral liv.

1. Tim. 4. 1. Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter.  2 De blir bedratt av løgnaktige hyklere som er brennemerket i sin samvittighet.  3 Disse nekter folk å gifte seg og krever at en skal holde seg borte fra visse slag mat, enda Gud har skapt dette for at de som tror og kjenner sannheten, skal ta imot det med takk.  4 For alt det Gud har skapt, er godt, og ingen ting er forkastelig når det mottas med takk.  5 Det blir helliget ved Guds ord og bønn.

Det er ikke snakk om A og B kristne. Ekteskapet er en Gudgitt ordning som også viser forholdet mellom Kristus og menigheten. Derfor ligger det i selve naturen her, at det stilles så store krav. Gud står bak sitt ord, derfor er dette et forbilde på noe enda større og rikere. Vårt forhold til Jesus og hans forhold til oss. Vær derfor nøye med både den du gifter deg med og at du ikke tilsøler ditt liv her. Ved at du lever i samsvar med Guds ord her, er den beste forutsettingen at du vokser som troende.
1. Tess. 4. 1. For øvrig, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være Gud til behag, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette!  2 Dere vet jo hvilke påbud vi gav dere fra Herren Jesus.  3 For dette er Guds vilje – deres helliggjørelse: Dere skal holde dere borte fra hor;  4 enhver skal vite å vinne seg sin egen hustru i hellighet og ære,  5 ikke i sanselig begjær som hedningene; de kjenner jo ikke Gud.  6 Og ingen må gjøre sin bror urett eller bedra ham i disse ting. Herren straffer alt slikt, det har vi tidligere sagt og lagt dere på sinne.  7 For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv.  8 Derfor, den som avviser dette, avviser ikke et menneske, men Gud, han som gir dere sin Hellige Ånd.
Vi leser om at skriften gir et klart vitnesbyrd om presten i den gamle pakt hvordan han skulle leve, som sto i det samme ansvarsforholdet innfor Gud og sine medmennesker som forkynneren og tilsynsmannen står i den nye pakt. 3. Mosebok 21:14: «En enke eller en fraskilt eller en vanæret kvinne eller en skjøge – noe slikt må han ikke gifte seg med. Bare en jomfru av sitt folk skal han ta til hustru».

Vi leser om at Gud gir det samme vitnesbyrd og krever det samme av Presten under det kommende 1000-årsriket som skal tjene for folket i Jerusalem i Israel, der lov og rett skal gå ut i fra. Esekiel 44:22: «En enke eller en kvinne som hennes mann har skilt seg i fra, skal de ikke ta til hustru, men bare jomfruer av Israels ætt. Men de kan ta en enke som er enke etter en prest».

Når Skriften er så klar når det gjelder presten i den gamle pakt og under 1000-årsriket, så er den ikke mindre klar når det gjelder under menighetens tidshusholdning, vi som lever under det herligeste og største privilegium av alle; «èn kvinnes mann».

På samme måte som at Skriften sier at det er demonisk og forførisk å nekte en forkynner og tilsynsmann å gifte seg (1. Tim. 4:1), er det å komme under de samme negative forholdene å akseptere og tillatte at forkynnere gifter seg på nytt mens ektefellen lever. Det er kun ved død at det kan være riktig for en tilsynsmann å gifte seg på nytt igjen, og da med ei som ikke er fraskilt!
Bl.a. Derek Prince som var en flott bibellærer giftet seg med ei fraskilt, dette var selvfølgelig aldri Guds vilje. Får bare håpe at han ble frelst om han gjorde imot Guds vilje.
Men vedkommende som er gjengift kan kanskje ha noen løse møter som Evangelist, men aldri stå i en Hyrde og Pastoral rolle.
Så langt jeg vet om det, så praktisere den store pinse retningen i Amerika Assembly of God dette? Hvis så er sant, er de et forbilde for alle andre. Råder derfor andre til også å hente mer informasjon der og andre plasser en tar opp dette. Jeg anser ikke at jeg har den ultimate og hele sannheten, men det Gud har vist meg i sitt ord. Det holder jeg frem og den gaven jeg har fått til å undervise. Det lar jeg komme frem ikke minst på vå hjemmeside som du kan lese også flere artikkel om dette emne og mange andre emner fra Guds ord.
Assembly of God har også skrevne statuer for hvordan en skal gå frem for forkynnere som er utro etc. Det var bl.a. dette som gjorde at den store og mektige Evangelisten Jimmy Swaggart ble utstøtt, noe som viste seg i ettertid var nødvendig og riktig da han ikke var fri sine sexdemoner og lyster. Vi må holde oss til Jesus og Guds ord i denne tiden, så vil det gå bra! Hvis ikke så ender det i frafall og katastrofe!

 

Jan Kåre Christensen
Smyrna Oslo

Den uskyldige part!

Etter å ha diskutert dette med gjengifte og ikke gjengifte med ganske mange, så mener jeg at veldig mye koker ned til synet på et vers i fra Matt.19.9:” Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn en hor, og gifter seg med en annen, han driver hor ”.

Da er det viktig å forstå, at det ikke tales om noe sidesprang. Som også er synd. Men gjentatte ganger hor og en er ikke villig til å omvende seg.

Kong David drev hor, men han var ingen horkarl.

Esau drev hor, men han elsket det og ville ikke omvende seg. Derfor sies det i Hebr.12.16:” Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau ”.

Når to troende blir lei av hverandre eller ikke kan klare å holde ut med hverandre. Så er det to valg. Enten å leve fra hverandre for en tid eller søke tilbake til hverandre. Gjør en noe annet, så følger en ikke Guds ord og er verdslig og utuktig som Esau.

Men hvis den ene parten forkaster Kristus og helt bevist velger å leve i utenomekteskapelige forbindelser. Da har vi Guds ord på at den gjenværende kristen kan inngå et nytt forhold med en annen troende. Vi leser i 1. Kor.7.15:
” Men dersom den vantro skiller seg, så la han gjøre det. En kristen bror eller søster er ikke trellbundet i slike ting, for Gud har kalt oss til fred ”.

Men vedkommende kan selvfølgelig ikke inneha en tjeneste i Guds menighet, men skal betraktes som en kristen bror eller søster. Da skal vedkommende også ha lov å gå til nadverd og få være fullt ut medlem i menigheten!

Studerer vi Guds ord nøye, så legger vi merke til at Prestene både i GT og under 1000-årsriket. Ikke skulle være gjengiftede.
Forkynnerne i Guds menighet likeså. Ingen av dem skal være gjengiftede, da mens den andre ektefellen er i live. Det er egentlig kun død som opphever et ekteskap. Alt annet er ikke Gud villet!

Evangelist
Jan Kåre Christensen
Oslo

Lebesbymannen sine syner

Anton Johnsen

eller " Lebesbymannen " som han ble kalt ble født i Tarna i svensk Lappland den 24. mai 1858. Foreldrene var jevne arbeidsfolk, og barna måtte tidlig lære å arbeide. Ca. 1874 flyttet familien til Lebesby i Norge. Anton Johnsen vokset opp i en jevn arbeidsmanns familie, hvor gudsfrykt og nøysomhet satt i høysetet. Selv drev han på med fiske og jordbruk sammen med sine brødre. Det var dårlig med litteratur i Lebesby, derfor ble Bibelen hans eneste og kjæreste lesning. Da han var syv år gammel var han ute i skogen og passet på sauene og kuene til sine foreldre. Plutselig sto en bjørn overfor han, men Anton bare foldet sine hender og begynte å be. Bjørnen ble bare stående og se på han, deretter snudde den seg bort og vandret inn i skogen. Både på 1700 og 1800-tallet var det en del mennesker som ble slått i hjel av bjørnen i Finnmark. Han lovte sin mor at han aldri skulle forsømme morgen og aftenbønnen så lenge han levde.

Sitt første syn fikk han da han var 26 år gammel :

Det var langfredag natt i 1884 at han hadde sitt første syn. I et syn fikk han se sine to brødre omkomme på sjøen ved et skjær som lå ca. 4 mil fra hans hjemsted. Han fikk ikke sove den natta ulykken skjedde, han visste at noe var i ferd med å skje og begynte å be. I ånden fikk han se sine to brødre ligge på sjøbunnen, og en røst sa : "Se, der er dine brødre." Han kjente stedet veldig godt igjen, for han hadde ofte vært der og fisket. Om morgenen var ulykken skjedd.

Noen år senere satt han i Lebesby kirke, da han plutselig kjente en sterk kraft som omsluttet ham, og han hørte en røst som talte inn i hans høyre øre, som sa : "Anton Johansen, du skal be for nattverdgjestene!"

Det var 6-8 mennesker i kirken, deriblant et nygift par. Alle var samlet ved nattverdsbordet. Han ville snu seg dit hvor røsten kom fra for å se hvem som talte til ham. Men i det samme kom det et blendende sterkt skinn som hindret ham fra å løfte øynene for å se. Åtte dager senere druknet det unge ekteparet som han spesielt hadde kjent advarselen og forbønnen gjaldt.

Jesus på korset

I et annet syn så Anton Johansen Jesus på korset. Det var det døde, gjennomstukne Kristi legeme, omstrålet av et overveldende lys. Fra hans høyre side talte Herren til han og sa : " Slik så jeg ut da jeg led for dine og all verdens synder. Du skal ikke være forsagt eller mismodig, du skal utføre hva jeg sier til deg." Han fryktet at det muligens var fristeren som sto for ham, men Herren kjente hans tanker og sa : " Frykt ikke, fristeren får ikke bære tornekronen." Han kjente nå at hans sjel fyltes av stor kraft, og han fikk visshet om at det var Frelseren han sto ovenfor. Armene var utstrakt med grove jernnagler gjennom hendene. Ansiktet var magert og delevis forvridd av smerte. Nedetter kinnene rant det bloddråper i lange mørke strimer. Ansiktsfargen var solbrent og mørkaktig. Håret var sort, middels tykt og det var strøket bakover og hang midt ned på halsen. Tornekronen satt med taggende dypt trykket inn i hodet og pannen. Øynene var middels store, fargen på øynene kunne jeg ikke se, pannen var høy og ganske bred. Kroppen var mager og nesten naken. Og ut fra såret i siden rant det blod. Gjennom føttene var det slått en kraftig jernspiker, og under dem var det et trestykke til fotsåle. Han oppdaget ingen inskripsjonstavle over hodet og korset lignet ikke de vanlige avbildningene. Det lignet mer en stor T.

Da Anton Johansen så han på korset, omstrålet av herlighet, sank han ned i ydmyk bønn. Han bad han om å hjelpe seg i de årene som kom.

Kains merke

Om sine syner fortalte Anton : Da jeg ble forundret over min evne, begynte jeg for alvor å lese Bibelen fra perm til perm. Og ved slutten av hvert kapittel ba jeg om kjærlighet og ydmykhet. Slik fortsatte jeg i to år. Siden har jeg hørt og sett mange merkelige ting. Jeg er ofte blitt vekket av ånden med formaning om bønn for mennesker som har vært i nød. Ofte i stormer og orkaner som har rast på de forskjellige deler av jorden.

En gang ble jeg vekket og formant å be for noen sjømenn som var ute i en orkan i de vestindiske farvann. Likeså er jeg i ånden blitt underrettet om de store jordskjelv ved St. Pierre, Messina, San Francisco og andre steder. Jeg har etter de forskjellige åpenbaringer alltid sett etter i avisene om det har stemt. Og det har alltid vist seg at det har hendt slik jeg har sett.

Det var en mann hjemme i Lebesby som jeg en dag ble sterkt formanet til å be for. Jeg så også en mørk skygge over ansiktet hans. Han døde noen år senere. Denne skygge over ansiktet bruker jeg å se på folk som snart skal dø eller omkomme.

Særlig de som skal omkomme på sjøen. Det har aldri hendt at tegnet har vist seg feilaktig.

Jeg har også sett mennesker med Kains merke. Det består av en bred svart rand over nesen og bort med ørene. Dette merke har jeg sett på mennesker som har begått mord.

En dag da jeg skulle gå til et hus i nabobyen, stanset jeg plutselig på veien og kjente en stor angst i min sjel. Et stykke fra meg sto en mann nedbøyd og hogg ved. Jeg ble formanet i ånden å be for mannen, så jeg knepte mine hender og ba at Gud skulle være han nådig. Da jeg gikk fram og forbi ham, så jeg den svarte randen fra nesen og bort mot ørene. Jeg lurte på hva det skulle bety, for det var første gang jeg så dette. Da hørte jeg en røst som sa at det var Kains merke.

Noen dager etter ble mannen grepet og ført til Finland for å få sin straff for et rovmord han hadde begått.

En annen gang da jeg satt sammen med en del bryllupsgjester ved middagsbordet, så jeg plutselig over ansiktet på en ung mann som jeg kjente, samme merke. Jeg ble forferdet og undret på hvordan dette kunne henge sammen, for jeg hadde aldri hørt noe slikt om mannen. Mens vi satt der kom det en lensmannsbetjent og hentet han. Han hadde vært med på et forsøk å forgifte en mann, og nå var det oppdaget. Samme merke har jeg sett på et par personer i Kristiania og Stockholm. Og jeg har fått hørt at disse personer har vært mistenkt for mord, men at man ikke har hatt tilstrekkelig bevis mot dem.

Lebesbymannens egen beretning

Om ettermiddagen den 13. november 1907 følte han seg usedvanlig trett, og gikk derfor tidlig til sengs. Han sovnet straks han hadde lagt seg. Like etter midnatt ble han vekket av en røst som talte til ham og sa : "Deg skal gis å få vite himmelrikets hemmeligheter. Den første ulykke som skal ramme deg, er at din brorsønn skal drukne i morgen." Samtidig følte han seg omstrålet av et overveldende himmelsk lys, og følte seg løftet opp til en atmosfære av ubeskrivelig renhet. Skinnet var så sterkt at det nesten blendet ham. Og da han forsøkte å vende hodet mot det sted hvor røsten kom fra, for å se hvem det var som talte, følte han seg så uverdig at han bøyde hodet i bønn. Og samtidig følte han en himmelsk lykke gjennomtrenge sin sjel, og han forsto at det var Jesus som talte til ham.

I ånden ble han ført til det sted hvor ulykken med hans brorsønn skulle skje. Han så og gjenkjente den mann som sto ved roret da hans brorsønn ble kastet overbord av stormen. De skulle svinge forbi en odde, da de slo roret over for fort. Seilbommen ble kastet over med slik fart at den unge mannen ikke kom seg vekk i tide, men ble slått overbord.

I det samme øyeblikk som han falt over bord, så Anton Johansen ham iført en ren hvit drakt. Denne ulykken gjorde et sterkt inntrykk på Anton Johansen. Frelseren fulgte ham på hans høyre side.

Alt omkring ham var et eneste lyshav av ubeskrivelig skjønnhet. Ved frokosten kl. 8 om morgenen var jeg sammen med gutten. Men jeg klarte ikke å få meg til å si hva jeg hadde sett den natten. Det kjentes så ubeskrivelig tungt å behøve å gjøre det. Jeg ba i stedet stille til Herren at han måtte være med ham og bevare ham.

Etter frokosten dro gutten ut på sjøen. Uten at jeg visste noe om det. Og uten at jeg hadde fått advare ham. Han ble borte hele dagen. Og ved fire-tiden om ettermiddagen da jeg sto ute og hogg ved, kjente jeg det plutselig som om jeg hadde fått kaldt vann over meg. Jeg syntes som om jeg skulle kveles og jeg kjente en sterk angstfull kamp i mitt indre og en oppfordring til bønn. Samtidig sto det klart for meg at ulykken nå hadde rammet min brorsønn. Jeg falt på kne i sneen der jeg sto og ba Herren være hans sjel nådig. Etter en stund kjente jeg i mitt indre en stillhet og ro, og jeg skjønte at dødskampen var slutt.

Det var storm på havet den dagen. Ulykken skjedde nøyaktig som jeg hadde sett det i synet den foregående natt. Det var et hardt slag for meg. De dager som fulgte var ubeskrivelig tunge. Jeg har angret mange ganger etterpå at jeg ikke tok og advarte han den morgenen.

Titanic forliser

November natten 1907 fikk han også beskjed om at et stort skip ved navn "Titanic" skulle gå på et isfjell og forlise på sin første reise fra Europa til Amerika.

I ånden ble han ført til den amerikanske kyst hvor ulykken skjedde. Rundt på havet fløt det store isblokker. Plutselig så han lysene og de tente lanterner fra et skip trenge frem av nattemørket. Det nærmet seg hurtig og han så at det var en kjempedamper. Samtidig så han et isfjell på havet lenger fram. Rett etterpå var ulykken skjedd. Og et veldig drønn trengte gjennom natten. Damperen begynte straks å synke. Han ble grepet av en forferdelig angst, da han så menneskene ligge i sjøen og kjempe fortvilet for livet. Hele denne hendelsen så han likesom i lyset av en lyskaster.

Røsten sa at ulykken kom som straff for englendernes hovmod. Han hørte flere av passasjerenes navn ble nevnt, tydelig hørte han navnet "Astors" den amerikanske mangemillionær.

Han fikk beskjed i ånden om å telegrafere til denne mannen og skipets rederi. Men han gjorde ikke dette. Dels fordi han var for svak i sin tro, dels fordi han mente at ingen ville tro ham, dels fordi han trodde at ulykken kunne avverges gjennom hans bønner.

Den natten skipet forliste,

natten mellom en søndag og mandag i april, fikk han ikke sove. Han følte en veldig uro. Og navnet "Titanic" kom gang på gang for ham. Han var veldig ulykkelig fordi han ikke hadde telegrafert. Han begynte nå å be for skipet, men en stund etterpå følte han at ulykken allerede var skjedd. Det føltes som om noen hadde slått en bøtte med kaldt vann over ham, og en isende kulde gikk gjennom hans sjel. Deretter ble han rolig igjen.

Den samme natten fikk han også høre navnet på to andre skip som skulle gå under. Navnene var "Empress of Ireland" og "Malmberget".

I januar 1912 traff han i sin hjembygd to matroser fra "Malmberget" og kjente seg oppfordret til å be for dem. Dette gjorde han i stillhet og bad dem vende seg til Herren og være forsiktige på sjøen.

I desember 1913 gikk "Malmberget" under, og begge matrosene var med.

Synet november natten 1907

De ulykker som skulle komme over verden, så og hørte jeg på forskjellige måter.

I ånden ble jeg ført til de forskjellige stedene der hendelsene skulle inntreffe. Disse kjente jeg igjen, og oppfattet like tydelig som om jeg som skolegutt hadde sittet bøyd over min morbrors kart.

Jeg så framfor meg en lang rad av årstall framover i tiden, og ved siden av årstallene i denne store tidskalender, så jeg angitt begivenhetene som skulle hende. Alle hendelser ble nevnt for meg i rekkefølge framover i tiden. Og der jeg ikke fikk bestemte årstall eller tidspunkt angitt, fikk jeg sikre ledertråder i begivenhetene selv.

Røsten som talte til meg var mild og tydelig. I ånden fikk jeg se de offiserer som jeg under de nærmeste syv år skulle ha som sjefer på oppmålingsarbeidet i Finnmark.

Jeg så dem med karter framfor seg, samtidig omtaltes deres navn for meg , og for hvert navn nevntes et årstall. Jeg fikk også vite i hvilke trakter jeg skulle være for hvert år under dette arbeidet.

Det var blant annet i Karasjok, Porsanger og Laksefjord herreder.

Offiserenes navn var: Kaptein David Ebbesen, kaptein T.Herzberg, løytnant Sandvik, løytant Hven, kaptein Solberg og kaptein Riber. Denne åpenbarelse fikk jeg som tegn på at verdenskrigen skulle komme etter syv års forløp.

Den syvende offiseren skulle hete Knutsen. Det ble sagt meg at det år som jeg var sammen med ham om sommeren, skulle jeg ikke være hjemme julen etter og at innen neste års jul skulle verdenskrigen ha brutt ut for menneskenes ondskaps skyld.

Jeg så i ånden fra min hjembygd og ble ført gjennom det opplyste rommet bortover store vidder av Europa. Jeg så først den plass der jeg skulle arbeide da krigen kom. Jeg så derfra solen i nordvest ved den tid på døgnet da den bare var et par timer under horisonten. Og dermed forsto jeg at krigen skulle bryte ut i slutten av juli eller begynnelsen av august. Jeg så teltet som vi hadde slått opp på arbeidsplassen på vestsiden av Porsangerfjorden.

Jeg så små skjeggete menn komme springende til teltet. De var utsendt av telegrafen for å kalle oss hjem og underrette oss om krigen.

Anton Johansen fikk se hele den 1.verdenskrig. Og han ble i ånden ført til frontene både i øst og vest. Han fikk også høre om store indre uroligheter i Tyskland og flere andre land. (Om fredsslutningen i 1918 fikk han først høre i krigsåret 1917.) Herren sa : "For menneskenes ondskap skyld skal verdenskrigen komme. Men du skal gjøre hva du kan for å underrette og advare keiser Wilhelm, at han ikke måtte la seg forlede til å gå med på krigen. Du skal være mitt vitne. Du skal stå frem for den norske regjering og for stortinget i Kristiania - Stockholm - Berlin og keiser Wilhelm."

Over England skal det komme store lidelser.

Røsten sa til meg at "England sto foran en avgrunn, og holdt på å styrte ned i. Dette landet skal bli veldig ydmyket. Det skal få opprør i India, som ender med Indias frigjørelse. (Det skjedde i 1947, 19 år etter Anton Johansens død.)

England skal også få opprør i andre av sine kolonier, og glad kan England være om det mister bare India.

Englands framtid synes særdeles mørk. Gjentatte ganger nevntes Englands navn i forbindelse med store ulykker."

Amerika

Om Amerika hørte jeg Herren sa at fem store kriger ventet dette landet i fremtiden. Hvorav et par overordentlig voldsomme borgerkriger, som resulterte i at Amerika ble sprengt i fire eller fem mindre forbundsstater.

(Siden 1907 har USA vært med i disse kriger : 2. verdenskrig, Koreakrigen, Vietnamkrigen, og Gulfkrigen)

Det var en hel del jeg fikk vite om Amerika, men da disse hendelsene vedkom oss mindre, la jeg meg dem ikke så nøye på minnet.

Noe nøyaktig tidspunkt for disse hendelser kan jeg derfor ikke erindre meg.

Sosialismen

Sosialismen brøt igjennom i de skandinaviske land til fullstendig seier. For to av de nordiske land hørte jeg ordet "revolusjon" ble nevnt. Men den syntes å ha gått for seg uten blodsutgytelse, for ingen steder så jeg noen trefninger eller stridigheter med våpenmakt.

I det mindre landet kom omveltningene først. I forbindelse med disse begivenheter hørte jeg kong Gustaf av Sveriges navn ble nevnt. Noe nøyaktig tidspunkt minnes jeg ikke at jeg fikk i denne sammenheng.

Jeg hørte bare at omveltningene i begge land kom før den fransk-spanske krig.

I Sverige brøt sosialismen gjennom senere enn i de øvrige land.

Nye farlige sykdommer

Etter verdenskrigen skal det komme sykdommer som man før ikke kjente til, og legene skal stå maktesløse overfor dem. Disse sykdommer skal herje voldsomt blant menneskene.

Spesielt skal Frankrike lide hardt under disse og miste mye folk.

En lungesykdom skal herje veldig og kreve mange ofre, særlig i Sverige. Der så jeg tett med svarte kors over hele landet.

Neste sykdomsperiode kom etter den engelsk-indiske krig. Nye ukjente sykdommer av voldsom art oppsto. De var farligere enn alle andre som tidligere har gått over jorden.

De utbredte seg over hele verden og krevde forferdelige offer av mennesker. (AIDS?) Ikke noe botemiddel kunne stå imot dem.

Særlig herjet de i Russland, for røsten sa at disse og andre sykdommer skulle hjemsøke Russland for dets store ugudelighets skyld.

En av de farligste besto i at folk ble blinde og sinnssyke. For dem som ble angrepet av denne sykdom, var det svært farlig å nyte alkohol.

Den tredje store sykdomsperioden kom etter den spansk-franske krigen. Det var delvis en ondartet lungesykdom. Men også nye og ukjente sykdommer oppsto i forbindelse hermed.

En av dem var en stygg hudsykdom, noe spedalsk liknende, som forårsaket oppløsning av legemet (Ebolaviruset?)

I Spania og Frankrike herjet de verst. Men siden utbredte de seg over hele Europa og store deler av den øvrige verden.

Frankrike mistet i denne sykdom store masser av sin beste ungdom.

Også i de skandinaviske land gjorde alle disse sykdommer voldsomme inngrep, og røsten sa at "det skulle merkes på befolkningstallet."

Naturkatastrofer

Naturkatastrofer oppsto i flere deler av verden. Og i jordens indre begynte flere steder en urolig virksomhet. Store jordskjelv og veldige vulkanutbrudd hjemsøkte de forskjellige områder av jorden, og delvis steder som tidligere alltid har vært jordskjelvfrie områder.

Da jeg hadde sett verdenskrigen og alle de ulykker og lidelser den skulle føre med seg over folkene, ble jeg i ånden ført til landene og kystene omkring Nordsjøen, hvor disse ulykker ble åpenbart for meg.

Island var et av de første navn jeg hørte i forbindelse med jordskjelvene. Men om det var her eller på bunnen av Nordsjøen, som ulykken hadde sitt opphav, det oppfattet jeg ikke så klart.

Jeg ble svært forundret når Herren nevnte disse stedene. For jeg visste jo at dette ikke var det område på jorden der vulkaner og jordskjelv pleide å forekomme.

Men Herren nevnte navnene med bestemthet flere ganger. Og at jeg virkelig ikke hadde tatt feil forsto jeg ennå mer, da jeg straks etter fikk se hele ulykken og de steder som ble hjemsøkt av denne.

Ulykken rammet alle Nordsjøstater. Men ikke noe land ble så hardt hjemsøkt av den som England.

Røsten sa også at ulykken skulle komme pga. Englands hovmodighet.

Det hvilte skumring over samtlige nordsjøstater. Og ingen stjerner lyste på himmelen. Fra sjøen blåste en sterk vind. Og i de norske fjell hadde snøen enda ikke begynt å falle for året. I ånden ble jeg ført til traktene ved Trondheim.

Jeg sto på stranden og så utover havet, da grunnen med en gang begynte å skjelve under meg. Husene inne i Trondheim dirret som løv, og et par høye trebygninger falt når stranden styrtet sammen.

Straks deretter hørtes et veldig drønn ute fra havet, og en veldig styrtfjord kom rullende med voldsom fart og slo mot fjellveggen.

På de lavtliggende steder fortsatte den innover stranden. Flodbølgen oversvømmet store deler av byen og forårsaket stor skade.

Store lager falt sammen og ble skylt bort av bølgene.

Oversvømmelsene strakte seg langs hele norskekysten, helt fra Sør-Norge og opp til traktene ved Bodø. Og jeg hørte navn på flere av de byer som ligger her. Da jeg i ånden hadde sett den skade som ulykken gjorde i mitt hjemland, så ble jeg i ånden ført til de store byer ved Englands østkyst. Der ulykken gjorde voldsomme ødeleggelser.

Hele østkysten og store strekninger langt inn i landet ble her oversvømt.

Særskilt byen Hull og traktene der omkring ble stygt ramponert.

Skottland ble hardt rammet. Og det syntes som om en stor del av dette landet sank i havet.

Lenger sørpå fikk jeg se London. Det viste seg at London var den by i England hvor ulykken hadde størst omfang. Havner og kaier ble fullstendig ødelagt.

En stor mengde hus hadde styrtet sammen, og i vannet syntes masser av flytende vrakgods. Flere fartøyer hadde forlist i havnen, og noen var til og med blitt slengt opp blant husene på land. Det ble for England en ulykke hvis like det aldri før hadde sett.

Ute på havet forliste en mengde fartøy, og mange sjømenn omkom. En stor mengde av fisken og silden i havet fløt døde omkring blant bølgene i store stimer.

Flodbølgen fortsatte inn i den engelske kanal. Og ødela her havner og byer på begge sider.

Spesielt hørte jeg den franske byen Rouen ble nevnt.

Også et par steder på Frankrikes nordkyst, som jeg nå ikke husker navnene på.

Videre hørte jeg store deler av Holland og Belgia samt den tyske nordkyst nevntes som hardt hjemsøkte steder. Blant de verst utsatte byene hørte jeg Antwerpen og Hamburg nevnt.

Hamburg fikk jeg også se , og det så ut som om denne byen, nest etter London, var den hardest hjemsøkte. Jeg hørte også nevnt at store varelagre her gikk tapt.

Danmarks nord og vestkyst og de havner og byer som ligger her, og hele den svenske vestkysten fikk en sterk føling med ulykken.

På svensk side hørte jeg Gøteborg, Malmø og Helsingborg ble nevnt. Også i Østersjøen og ned mot middelhavet trengte flodbølgen. Men skadene var antagelig ikke så store her, for på disse stedene hørte jeg ikke noe navn bli nevnt, og synet viste seg her utydeligere

Orkanen

Omtrent samtidig med vulkanutbruddet, fikk jeg i ånden se en veldig orkan som strakte seg over to verdens hav. Da den ble vist for meg, omtrent samtidig som orkanen, så er jeg ikke helt sikker på hvilken av ulykkene som kom først. Det var ikke så lett å skjelne, men etter hva jeg tror, kom vulkanutbruddet først.

Hvorvidt disse ulykkene hang sammen med hverandre kan jeg ikke si. Det var antagelig høst eller vår da denne ulykke kom, for ingen steder så jeg sne på marken.

I ånden ble jeg ført til Stillehavet og områdene omkring Panamakanalen, hvor denne orkanen oppsto. Navnene på disse områdene ble fortalt meg med stor tydelighet. Og fra min plass i rommet kunne jeg med stor tydelighet skjelne landets karakter og form. Det var bl.a. veldige fjellstrekninger, steinete landskaper og øyer. Orkanen raste med voldsomhet fra disse områdene, og nordøstoppover det amerikanske kontinent. Det for over kyststatene med deres millionbyer, plantasjer, havner og store anlegg og raserte dem med stor voldsomhet.

Bygningene ble kastet over ende i massevis, og i de store plantasjestatene ble alt rasert. Markene ble satt under vann av havet som i mektige bølger skyllet over land.

Fartøy forliste og ble kastet på land. Havnene og varelagrene ble i den grad ødelagt, at røsten sa til meg at det var et spørsmål om de noen gang kunne bygges opp igjen.

Av plantasjene ble det særlig nevnt Virginia, og statene omkring den Meksikanske bukt, og særlig Florida.

Orkanen raste over Mississippidalen, og fortsatte opp imot de store sjøer. Chicago, Minneapolis, Washington og New York ble omtalt som hardt hjemsøkte. Der oppsto det eksplosjoner og brannkatastrofer i et omfang som jeg ikke hadde trodd var mulig.

Himmelen lignet på disse steder et eneste flammehav. Alt var innehyllet i røykskyer, i den siste byen så jeg ruiner etter sammenstyrtede hus. Stormen jaget forferdelig gjennom gatene og de store skyskraperne svaiet som siv for vinden.

En russisk hær kom fra Sibir over Beringstredet til Alaska og Canada, samtidig som disse fryktelige eksplosjoner skjedde i byene. Men den russiske hæren nådde ikke langt. Det var også grunnen til at Amerika ikke kunne sende hjelp til Europa.

Anton Johansen spekulerte mye over hva det kunne være som forårsaket disse katastrofer, nesten samtidig i England og USA. Han kjente ikke til atombomben og dens fryktelige virkninger i 1907. I dag vet vi at atombombens enorme eksplosjoner ikke bare fremkaller store brannkatastrofer, men også forårsaker forstyrrelser i de høyere luftlag, slik at de utløser voldsomme stormer. Og for oss i dag må russernes strategi forekomme ganske logisk. Samtidig med lyninvasjon i Europa, vil det være av største betydning for dem helt fra starten å lamme både England og USA, og dermed prøve og hindre dem i å komme det invaderte Europa til unnsetning.

Fra Canada fortsatte så orkanen over hele Atlanterhavet, mot Europa. Den raste over Spania, Frankrike og Marokko, inn i Middelhavet og inn mot Russland. Også over England gikk den fram med stor voldsomhet og fortsatte opp mot de skandinaviske land. En mengde sjømenn og fartøy gikk under. Jeg hørte røsten sa: "Det er synd på sjøfolkene."

Orkanen i Skandinavia

Orkanen gjorde også stor skade i Danmark og Sverige. Der jeg også denne gang hørte navnene Gøteborg, Malmø og Helsingborg nevnt.

Norge fikk også en hard påkjenning. Men de norske fjell syntes å legge en demper på orkanen. Jeg har sammen med tusener, i mer enn to år bedt Herren om å skåne menneskene for denne ulykken.

(Det er nok grunnen til at det ikke har skjedd enda)

Og selv om disse ulykkene skal vente på seg, må vi ikke glemme å be Herren om at Han må bevare oss fra dem. For det så ut som om de absolutt måtte komme. Jeg ville først ikke tro Herrens ord om vulkanen. For jeg tenkte med meg selv : dette er jo ikke stedet på jorden hvor vulkaner og jordskjelv pleier å forekomme. Men Herren sa bestemt at ulykken skulle skje.

Store gruveulykker og oversvømmelser inntraff også. Tyskland og Nord-Frankrike ble først og fremst hjemsøkt av gruveulykkene og Vest-Tyskland av oversvømmelsene.

Her ble veldige strekninger satt under vann. Det var forferdelige skader som disse oversvømmelsene forårsaket. Flere gruver ble fylt av vann, og andre styrtet sammen på grunn av underjordiske katastrofer.

Nye kriger

Imidlertid ble det militært sett rustet opp med stor hast. N ye kriger skal oppstå allerede i midten av 30-årene, hvoriblant de nå nevnte var blant de første.

Det skal også bli en blodig krig i Spania. Og som varsel eller som tegn på disse kriger, skal gruveulykkene og oversvømmelsene i Tyskland og Frankrike komme. Den første krig som skal komme etter disse ulykkene blir mellom Frankrike og Spania, og den blir forskrekkelig for verden. Særlig skal Frankrike lide hardt under denne, da også sykdommer kommer i tillegg. Denne krigen skal komme 15 til 20 år heretter..

(Hvis ikke Herren i sin nåde utsetter den, og det har Han tydeligvis gjort.)

..Herren sa til meg at Han ville gi oss freden tilbake hvis folkene kunne forenes i bønn til Ham.

Russisk invasjon i Frankrike og den fransk-spanske krig

Russiske tropper veltet plutselig en dag inn gjennom Tyskland imot Rhinen og Frankrike, hvor intense kamper fant sted. Jeg så at de amerikanske våpenlagrene som fantes der, falt i russernes hender. Og jeg både hørte og så, at det på den tid fantes fryktelige våpen, som man ikke kjenner til i dag (1907)

Russerne fikk herredømme i Frankrike ved hjelp av landets egne kommunister. Som under en voldsom borgerkrig rett før, hadde satt hele Paris i brann. De slo seg ned i Mellom- og Sør-Frankrike, og derfra førte de så krig mot Spania.

Denne fransk-spanske krigen ble forferdelig - ikke bare for de involverte - men for hele verden. For her brukte man de fryktelige nye våpnene, og virkningen av dem var forferdelig. De førte til blindhet, vanvidd og fullstendig ødeleggelse av hele menneskekroppen. (Kjemisk krigføring?)

Russlands og Frankriges krig mot Norge og Sverige

Den siste store ulykke jeg fikk se, var Russland og Frankrikes krig mot Sverige og Norge.

Sosialismen hadde ved den tid fullstendig trengt igjennom i hele Norden. Og i Sverige holdt sosialistene regjeringstøylene i sin hånd. De tenkte på avvæpning, men det hadde det ikke lyktes dem å gjennomføre, til den tid. Men det syntes for øvrig å gjøre som de ville og ble gjennom sine handlinger delvis skyld i krigen. For sin store ugudelighets skyld skulle sosialistene også bidra som årsak.

Sosialistene hadde til den tid klart å gjennomføre en stor del av avvæpningen og gjort store innskrenkninger i landets forsvarsvesen. En følge av dette var at store mengder av svenske og norske menn nå måtte gi sitt liv unødig - og at den fremgang som det bare behøvdes litt til, for å nå, uteble.

Franskmennene angrep Gøteborg. De angrep byen i ukevis med sterke luftflåter, som ved den tid var langt mer utviklet enn nå. Det var mange krigsredskaper og krigsmaskiner med i denne krigen, som ikke finnes nå. Flymaskiner og luftskip syntes i store svermer over byen. Luftskipene som franskmennene førte i slike mengder ved bombardementet av Gøteborg, var konstruert i tre forskjellige deler eller lag under hverandre, etter som det syntes, og med store mellomrom.

Hvis jeg oppfattet rett, så syntes de her og der å være forbundet med tynne stållinjer. Øverst oppe var en svært stor spolformet gassballong, under denne, på en god avstand, kanskje en hundre meter eller så, en noe mindre ballong, og lengst nede en enda mindre. Disse luftskip kom i hele svermer eller flotiller. De lignet store tåkedotter og var innhyllet i røyk og utløste masser av granater over stedene nedunder. Folk falt på Gøteborgs gater i store mengder. Merkelig nok var det mye folk ute.

Gøteborg, hvis største og viktigste del på den tiden lå vest for elven, fikk største delen forvandlet til en grushaug.

Jeg så en mengde store graver etter falne svensker og nordmenn, som kjempet skulder ved skulder. På vestsiden av elven og ut langs kysten, ble de største og blodigste kampene utkjempet. Franskmennene gikk her til angrep gjentatte ganger og mistet mengder av folk. Men de ilandsatte ustanselig nye tropper og forsterkninger, mens svensker og nordmennene ikke fikk noen nevneverdig unnsetning.

Franskmennenes ressurser var allikevel nesten uttømt da svenskene kapitulerte.

Ved en av de store gravene så jeg Gøteborgs borgermester, en gammel mann i grå frakk. Han var bedrøvet over at begge sønnene hans, som var ingeniører, skulle falle i kampen for Gøteborgs forsvar, og han sa til meg : " Det hjelper ikke om to er rettferdige, når svenskene har syndet i den grad at Herren lar franskmennene seire. Europa trodde at Sverige og Norge skulle bli undertrykt, men Gud være lovet at han i sin nåde skånte oss."

Et par krigsoppfinnelser ble til utrolig stor nytte for svenskene i deres forsvar. Nye våpentyper som inntil da så ut til å ha vært hemmeligholdt, eller nettopp hadde blitt oppfunnet. Spesielt var det en på det elektriske området som svenskene var alene om i hele verden, og som gjorde at franskmennene falt i store mengder ved Gøteborg. Det var derfor ytterst lite som hadde trengtes for at svenskene skulle seire. Og hadde ikke landets øvrige forsvarsmidler vært så dårlige, så hadde verken franskmennene eller russere fått bukt med svenskene.

Den gamle mannen sa til meg, at hvis Sverige og Norge hadde kunnet holde ut 14 dager til, så hadde hele den franske hæren blitt tilintetgjort

Og han sa videre at hadde franskmennene visst at svenskene hadde slike forskrekkelige våpen, så hadde de aldri våget å angripe.

Samtidig ble også den tyske riksdag enig om å hjelpe oss. Jeg så i denne sammenheng Vattern og strendene med landsbyer på begge sider. Jeg så et stort hus ovenfor Gøteborg, hvor solen skinte i vinduet, og marken utenfor var grønn som om sommeren. Over hele den svenske vestkyst lå en tung røyk, helt ned til Helsingborg og Malmø. Og jeg hørte at også de byer som ligger her, ble utsatt for luftbombardement.

Spesielt hørte jeg nevnt Helsingborg, Malmø og Lund, som de byer som ble hjemsøkt. Også Stockholm ble angrepet av luftflåter og fikk mange hus nedskutt, men lyktes likevel gjennomgående bedre i sitt forsvar enn Gøteborg. Luftforsvaret syntes her å være bedre ordnet og mer effektivt, bl.a. hadde svenskene her flere luftmaskiner til sin rådighet.

Russerne falt inn i Sverige fra to steder. En avdeling gjorde innfall på Gotland. Jeg så russerne med sine masser gikk i land og oversvømmet hele øya, likeledes Øland. På Gotland så jeg lange marsjkolonner av russiske tropper. Det hvilte tung røyk over hele øya. De gikk i land sør for Stockholm, antagelig i nærheten av Vastervik - jeg kunne ikke så nøye skille ut plassen - for dels å gå mot Stockholm og dels mot Gøteborg, for å komme franskmennene til hjelp. De kom imidlertid ikke lenger enn et stykke inn i Småland før svenskene kapitulerte ved Gøteborg.

Russisk angrep i nord

Russerne angrep med sin andre avdeling i nord. De falt inn i Nord-Sverige med veldige masser. Dels over Haparanda - Torneå, hvor en jernbane da var bygd, dels over Kvarken. Andre ble landsatt ved Umeå. I stor hast mobiliserte svenskene, men det gikk forunderlig lett for russerne å komme fram. Hele Nord-Sverige ble erobret, og en av de byer som ble verst hjemsøkt og utplyndret, hørte jeg Gävle nevnt. Jeg frykter for at sosialistene hadde gjort forræderske triks ved Boden, da jeg ikke så slik motstand der som ved Gøteborg.

I områdene nærmere, og nord for Stockholm, ble det kjempet med stor tapperhet fra svenskenes side.

Russerne inn i Finnmark

I Norge falt russerne inn i østre delen av Finnmark. Jeg så to jernbaner. Det gikk på denne tiden en jernbane fra Finland opp til Enaresjøen og herifra fortsatte den gjennom Pasvikdalen og ut i nordøst. På denne banen så jeg et russisk jernbanetog, jeg så russerne sto tett sammenstuet i vognene. Landet var kupert.

Det jeg så var Pasvikdalen. Toget gikk østover mot Murmansk-kysten. Fra denne store jernbane syntes det å gå en mindre, fra sørenden av Enaresjøen til et sted nord for denne sjøen. >br> Den første store frontlinje og det første store slag, så jeg ved Tanaelven mellom Valjok og Port i nedre delen av Karasjok herred. Slaglinjen var omtrent to mil lang, og slaget var svært blodig. Nordmennene som ble slått, trakk seg tilbake til områdene mot Porsangerfjorden.

Mellom Gaiserne og nedre Skoganvarre-vannet ble det satt opp nye forsvarslinjer. Jeg så Gaiserne både i øst og vest, og en slaglinje som var flere mil lang. Her så jeg falne soldater, og krigsfolk som begravde de døde. Her så jeg masser av graver, lik og forvridde ansikter og lemmer. Marken var stenrik, så knapt en hest kunne komme fram på flere steder. Over store strekninger lå det falne spredt - på noen steder i store hauger. Stumper av lemmer stakk fram i gravene. Men kampene innskrenket seg ikke bare til disse steder, for røsten sa : " Det kjempes voldsomt langs grensene, og her ser du to slag.

" Nordmennene, som foretok flere angrep og motangrep, ble imidlertid også her slått, og måtte vike langt sørover for russernes masser.

Det hadde også blitt kjempet borte ved Kirkenes, men særlig så jeg disse andre nevnte steder og slag. Også i nord var det sommer.

Slagene i Sør-Norge I Sør-Norge, sør for Oslo, i nærheten av svenskegrensen, kjempet også nordmenn og svensker skulder ved skulder. De franske krigsfartøy og luftflåter foretok også angrep mot de norske kystbyene, og forårsaket på sine steder store ødeleggelser. Luftbombardementet strakte seg langs hele den norske kyst, fra det sørligste Norge, og helt opp til Trondheim.

Det navnet hørte jeg nevnt. Bergen, Drammen og Oslo ble også nevnt som svært hjemsøkte. Men ingen av de norske byer ble så grundig ødelagt som Kristiansand, den var helt og holdent i ruiner.

Norges og Sveriges nederlag

Sverige og Norge måtte slutte fred mot sin vilje. Tapet for svenskene ble bare Gotland- eller Øland. Etter hva jeg husker slapp svenskene å avstå noe av Norrland. Det rådet stor harme i Sverige over fredsslutningen. Det hadde bare vært nødvendig med et ytterst lite lodd i vektskålen, for at både franskmenn og russere skulle ha tapt.

I og med Sveriges nederlag var Norges nederlag beseglet.

Norge måtte avstå hele Finnmark og for øvrig alt land nord og øst for Lyngenfjorden. Det syntes som om Frankrike og Russland hadde tenkt å gå enda lenger. Det så ut som om det var russernes mening å legge under seg hele den nordre halvdel av den skandinaviske halvøya.

Da jeg engstelig spurte Herren om begge land skulle gå til grunne, viste Herren meg Lyngenfjorden og sa : " Så langt skal de komme og ikke lenger.

" Herren sa til meg at han hadde bestemt grensene. Og det ble sagt to ganger med bestemt røst, at grensene skulle gå her, for Norges vedkommende.

Det var handelen i Finnmarks grensedistrikt som var årsak til denne krig.

(For en del år tilbake var dette umulig. I dag (1999) foregår det handel mellom Finnmark og Russland.)

Handelen i Finnmark hadde på denne tiden for en stor del overgått til russerne. Sørover hadde handelen for Norges og Sveriges vedkommende blitt vanskeliggjort ved innførselsforbud i de forskjellige land. Dette forårsaket stridigheter, og bidro visselig også til krigen.

Krigen ble startet av russerne. Hvoretter franskmennene kom til deres hjelp. Hele krigen så ut til å være kortvarig. Den brøt ut på sommeren, og så ut til å slutte samme sommer eller på begynnelsen av høsten.

Ingen kan hjelpe oss

Ingen kunne hjelpe oss i denne nød. Østerrike var uenig innbyrdes og det var også Tyskland. Finnene hadde ikke deltatt i denne krigen. De var som før nevnt hardt undertrykte, og hadde antagelig heller ikke tilgang på våpen. Holland var opptatt med krig i sine kolonier i Øst-Asia, ellers hadde de hjulpet oss. England hadde på denne tid en blodig krig i Irland.

I Italia sto mange på bar bakke på grunn av forskjellige jordskjelv. Jeg syntes jeg hørte "Vesuvs" navn i forbindelse med fryktelige naturkatastrofer i Italia, og som ble mer ødeleggende og voldsommere enn noensinne før. Store mengder av dette lands befolkning skulle bli stående på bar bakke. Særlig sto det ille til på denne tiden. Det så ille ut for tyrkerne, og det så ut som om enda en Balkankrig hadde hjemsøkt Tyrkia. Serberne var undertrykt og hadde det svært vondt. En stor del av Nord-Frankrike tilhørte Tyskland på det tidspunktet. Franskmennene hadde på den tid ikke Elsass-Lothringen. Tyskland hørte jeg hadde fått avstå en del av sine nåværende kolonier til Frankrike, som på den tid hadde store kolonier. Men jeg hørte av den gamle borgermesteren at franskmennene ikke hadde sin tidligere makt. Jeg hørte også Østersjø-provinsene som tyske.

Russland hadde på den tid ikke tsardømmets vidstrakte makt. Dets grenser var slik jeg tidligere hadde sett, altså med unntak av Ukraina, Polen og Østersjø-provinsene.

Han så Russland på det tidspunkt som en sterkt redusert land, uten Ukraina, uten de baltiske stater og Polen. Russland er altså på det tidspunkt ferdig som stormakt. Dette er nøyaktig det som har skjedd.

Jeg hørte videre at det fantes masser av kristne i Tyskland og England, men at Frankrike og Russland var lette på Guds vektskål. Store skarer av jøder var ved den tid vendt tilbake til Jerusalem og sitt land.

I 1907 når Lebesbymannen fikk dette syn, var det vel utenkelig at jødene skulle komme tilbake til Israel. Staten Israel ble først opprettet i 1948.

Synets slutt

Mot slutten sa Herren : "Du skal være forsiktig så du ikke faller i hovmod og kommer bort fra meg." Jeg ba deretter til Herren om at han måtte hjelpe meg under de kommende år, og gjennom sin hellige Ånd underrette og undervise meg, så jeg ikke tok feil av tiden. Etter at Herren hadde lovet å oppfylle min bønn, forsvant synet.

Jeg våknet med en følelse av beven og tungt ansvar, men etter en stund kjente jeg også en mektig indre kraft og en stor ro. Klokken var nesten 4 om morgenen da jeg våknet. Jeg snakket i de tidligere år ikke med noen om de ting jeg hadde sett. Ingen her oppe ville jo ha trodd meg. Man skulle antagelig bare ha hånet meg for de ting jeg snakket om.

I sin vadmelskufte og sine komager reiste Lebesbymannen til Stockholm. Der oppsøkte han oberst Mellander og fortalte hva han hadde sett og hva han hadde fått i oppdrag å meddele den svenske regjering. Det var jo bra at oberst Mellander fant uttalelsene så merkelig at han skrev dem opp. Og sammen med de opptegnelser som kom i stand ved hjelp av K.F.U.Ms sekretær, er disse opptegnelser, som i februar og mars 1914 ble gjengitt i svenske aviser, de første trykte beretninger om "profeten fra Finnmark." De ble også gjengitt i norske aviser.

I Stockholm ble han i flere dager og gjorde her blant annet gjennom prins Bernadotte henvendelse for å komme til Berlin. Prinsen tok vennlig mot ham og viste ham til det tyske konsulat. Den tyske minister var ikke til stede, men "hans stedfortreder ble hissig og ba meg gå min vei."

Lebesbymannen advarte den norske statsministeren Gunnar Knudsen mot krigen. Men han tok nok ikke han alvorlig. For på stortinget uttalte han sine berømte ord om "den skyfrie himmel" "Hva er det på ferde? Det skulle være interessant å vite. For tiden er da forholdet det at den politiske himmel, verdenpolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år."

I Oslo gjorde Anton Johansen flere forgjeves forsøk på å komme til Berlin og få snakke med keiser Wilhelm. Keiseren måtte "for alt i verden" ikke gå med i krigen. Men Lebesbymannen fikk ikke pass.

Den 28. Juni 1914 skjedde mordet i Sarajevo,

den 23. Juli overrakte grev Berchtold det østerriksk-ungarske ultimatum til Serbia,

den 28. Juli erklæret Østerrike-Ungarn Serbia krig,

31. Juli mobiliserte Russland,

1 august erklærte Tyskland Russland krig,

3 august erklærte Tyskland Frankrike krig,

4 august marsjerte tyskere inn i Belgia, samme dag erklærte Storbritannia Tyskland krig, deretter gikk det slag i slag. 1 verdenskrig var i gang.

På den skyfrie himmel som den norske statsministeren hadde snakket om, var det plutselig blitt tordenvær.

Synene går i oppfyllelse

Her er de synene som Lebesbymannen så, og som allerede er gått i oppfyllelse. "Det er umulig" sa man til Lebesbymannen før jul 1913,

"at Belgia kan gjøre Tyskland noen skade. Det er latterlig at mektige Tyskland skal bli krysset av belgiske tropper."

"Jeg har sett det slik i mine syner", svarte Lebesbymannen.

Den 28.juni 1914 skjedde mordet i Sarajevo, og I. verdenskrig var i gang. Anton Johansens sine syner om verdenskrigen var dermed gått i oppfyllelse.

Det er ingen tvil om at Johansen så både 1 og 2 verdenskrig.

Det var ikke alltid like lett å skille krigene fra hverandre, for bildene som han så rullet av sted som på en film. Men forskjell var det likevel.

I den 1 verdenskrigen var det bare snakk om krig på jorden. Han så de veldige fronter og skyttergraver fylt av mennesker og våpen. Han hørte kanonene drønne og fulgte ildskjærene på himmelen.

Men i 2 verdenskrig kom det noe helt nytt til.

Han kjente jo ikke i 1907 til flyene, men nå så han plutselig bombeangrep på Europas mørklagte byer med store "luftflåter."

Han så Tysklands deling etter krigen.

Han så jødernes tilbakevending til Israel (staten Israel ble opprettet i 1948).

Han så Indias frigjørelse fra England.

Han så store politiske omveltninger i Kina (Mao kom til makta i 1949, kulturrevolusjonen startet i 1966, og som et resultat ut av dette døde tusenvis av mennesker av sult, og millioner ble drept.)

Han så jordskjelvet i San Francisco i 1906. (denne byen ble nesten jevnet med jorden da.)

Han så også jordskjelvet i Messina i 1908. (her omkom 84000 Mennesker.)

Han hadde også hørt navnet Slesvig bli nevnt. Og det hørtes ut som om Danmark ville få dette land tilbake. Men da han samtidig hørte at Danmark hadde fred hele tiden, og at han heller ikke så krigshandlinger ved Danmarks grense, forsto han ikke dette.

Han kunne jo umulig vite i 1907, at noen av president Wilsons idealistiske 14 punkter kom med i Versailles-traktaten i 1919. En av dem gikk ut på at små grensefolk selv skulle få lov til å bestemme , hvilket land de ville tilhøre. På den måten stemte Nordslesvig seg hjem til Danmark, og den 15.juni 1920 fant gjenforeningen sted.

Han hørte også at det rett før 3.verdenskrig kom, så ville det bli mye snakk om fred. Det ville bli gjort falske fredsmanøvrer. Enda har det ikke skjedd at Russland og Frankrike har angrepet Norge og Sverige. Men Lebesbymannen så at det skulle skje.

På den tid var Russland et sterkt redusert land, uten Ukrania, og de baltiske Provinser (Estland, Latvia, og Litauen) og Polen. Russland er altså på det tidspunkt ferdig som stormakt. Den tredje verdenskrig har medført indre splittelse og borgerkrig og oppdeling i flere mindre stater.

Grunnen til at Russland får hjelp av Frankrike til å angripe Skandinavia, er fordi at størstedelen av Frankrike på det tidspunkt vil være kommunistisk.

Johansen mente at denne nordiske krig måtte være en utløper av 3.verdenskrig.

I sine syner hadde han også sett at det skulle "komme fryktelige sykdommer ved krigens slutt." Sykdommer som " skal kreve store ofre." Det ville bli verst i de krigførende land, men også i vårt land ville de herje stygt. Disse Lebesbymannens advarsler ble lest med interesse av hundertusener av mennesker. Sikkert også av mange blant de ca. 36.000 i Norge og de ca. 50.000 i Sverige som innen et år var gått var døde av spanskesyken.

Johansen sa at Europa ville bli som et stort sykehus. En stund etterpå herjet "spanskesyken" i alle land og drepte ca.15 millioner mennesker. Etter en stund kunne man lese om "krigsprofeten" i alle landets aviser.

Krigen som ikke kom

I 1907 sa Lebesbymannen at Norge skulle komme i krig i 1953.

Så kan man spørre, hvorfor kom ikke krigen?

The Daily telegraph sa i 1957 at Stalin stod klar til å føre Sovjetunionen ut i krig mot vestmaktene da han døde i mars 1953.

En av avisens journalister, David Floyd, sa at han hadde fått dette fra en som hadde en ansvarsfull stilling i Sovjetregjeringen. Det sies at hjerneslaget som Stalin fikk, var en følge av hans raseri over undertegnelsen av Balkanpakten mellom Hellas, Tyrkia og Jugoslavia. Alle i høye stillinger i Stalins nærmeste krets var overbevist om at Stalin planla å gå til krig våren eller sommeren 1953.

Det var akkurat det Gud viste Lebesbymannen i 1907.

Vi vet ifra flere kristne blader fra den tiden at det ble oppfordret til bønn for Norge. Vi vet også at det ble bedt om at Gud enten måtte frelse eller fjerne Stalin. Vi tror at Gud stoppet krigen som skulle komme i 1953 på grunn av de kristnes bønner

Som den pliktoppfyllende mann Anton var, fikk han flere tillitsverv i sin kommune.

Han var i mange år medlem av Lebesby herredstyre og kirketjener i over 30 år.

I 26 sommre var han assistent ved den geografiske oppmåling i Finnmark. Han ble brukt som bærer, da han samtidig var en sterk og arbeidsvillig kar.

Kaptein Einar Halle, som var sjef for oppmålingen i 1898, har gitt et utsagn om ham at han "har stått for oppmålingsoffiserene som et fenomen."

Det som særpreget Anton Johansen var hans kolossale arbeidsiver og tro på at arbeidet var det eneste som holdt i livets kamp ved siden av "bønn og gudsfrykt."

Hans stol i Lebesby kirke sto aldri tom så sant han var hjemme.

På den plass i kirken hvor han pleide å be vises enda merker etter knefallet.

Anton Johansen døde i 1928. I kringkastingen ble det holdt minnetale over ham. Professoren som holdt minnetalen kalte han "en pekefinger opp mot Gud."

Kilde: Den Profetiske Røst