Det finnes virkelig en hungersnød midt i Guds hus i dag. Hungeren driver de troende ut fra menigheten for å finne noe som kan tilfredsstille deres indre behov. Nå blir menighetene overkjørt av hor, skilsmisse, ”kristen” rock, ubibelsk psykologi og New Age - evangeliet. Mange unge kristne vender seg til narkotika og sex i et forsøk på å finne tilfredsstillelse.
Grunnen er at mye av det som høres fra talerstoler i dag, i beste fall kan kalles tiltrekkende, mental føde. Forkynnelsen er ikke kjøttfull og vanskelig å svelge. Den er faktisk ”morsom”! Beretningene blir framlagt på en utmerket måte, utlegningen er enkel og praktisk, og det blir aldri sagt noe som kan støte noen. Ingen har problemer med å ta med seg en ikke-kristen ektefelle eller venn på søndagen, for de kommer ikke til å bli forlegne.
De vil ikke bli konfrontert med sin synd. Ingen glødende kull fra Guds alter vil brennemerke deres samvittighet, ingen brennende piler med overbevisning vil komme fra talerstolen og drive dem på kne. Ingen profetisk finger vil peke rett mot dere hjerter og tordne: ” Du er mannen!” Og hvis hammeren skulle falle over synden, er man rask til å dempe slaget.
Det er forbausende, men sant. Det mest lettvinte og samvittighets-dempende sted å gjemme seg for det flammende blikket til en hellig Gud, er innenfor en død menighet. Deres forkynnere tjener mer som bårebærere enn som livets apostler,. I stedet for å veilede de hungrende kristne til det overflodslivet Jesus har å tilby, gir de behagelige forsikringer for å lette på hungeren. ” Alt er vel. Du har gjort alt det du trenger å gjøre. Bry deg ikke om å ta til deg næring fra Guds Brød ved å bli i bønn, eller tørke støv av Bibelen , eller innrette ditt hjerte etter Hans.”
Enkelte predikanter protesterer og sier at deres menigheter er langt fra døde, De mener at de er fulle av herlig lovprisning og tilbedelse til Gud. Men det er heller ikke slik at alle menigheter som er livlige, og som pisker opp følelser, nødvendigvis er fulle av liv. Tilbedelse fra urene lepper er faktisk en styggedom for Gud. Lovprisning som flyter fra hjerter fulle av hor, begjær eller stolthet, er som en stank i Guds nesebor. Kristne bannere som holdes av hender som er flekket av synd, er ikke annet enn et arrogant uttrykk for opprør.
Jeg hørte en gang en forkynner som profeterte at det snart vil komme en tid da menighetens møter vil bestå av 90 prosent lovprisning. Men om dette skulle skje, og selv om lovprisningen skulle komme fra hjertet, blir det bare 10 prosent igjen til resten, som jeg vil anta omfatter forkynnelsen av Guds ord. Men vil vi ikke bli åndelig svake hvis vi roper og lovpriser Gud, men ikke eter av Guds brød? Betyr det at vi er kommet til det samme punkt som Israels barn da de klaget og sa: "Men nå vansmekter vårt hjerte, for her er ingenting! Vi ser ikke annet for våre øyne enn mannaen( 4 Mos 11,6)?
Kunne det være at vi er blitt lei av å sitte ved det dyrebare Herrens bord?
Vi må forstå at ekte lovprisning bare kommer fra takknemlige hjerter- hjerter som flyter over av det rene livet fra Jesus Kristus!
( Utdrag fra Wilkersons bok:
Lengter du etter mer av Jesus?
Hermon Forlag.)
