by Erling Ekholt
"Da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet”
Åpenbaringen 10, 7
Å gi seg av med å skrive om Guds hemmelighet er i seg selv en dristig sak, for hvor mye er meg åpenbart om den? Dog kan vi lese mye om den i det som Paulus skriver. I Bibelordboken (1930 års bibeloversettelse) finner vi ordet hemmelighet nevnt 1 gang i Markusevangeliet, 18 ganger i Paulus’ skrifter og 4 ganger i Åpenbaringsboken. Kort forteller det oss at Paulus var rik på åpenbaringer og hadde derfor stor forståelse av dette hemmelighetsfulle ord. Han skriver om
Guds hemmelighet ( 1Kor.4,1)
hemmeligheter i Ånden (1Kor.14,2)
sin (Guds) viljes hemmelighet etter sitt frie råd (Efes. 1,9)
evangeliets hemmelighet (Efes. 6,19)
til kunnskap om Guds hemmelighet, Kristus (Kol.2,2)
Kristi hemmelighet (Kol.4,3)
lovløshetens hemmelighet (1.Tim. 3,9)
gudsfryktens hemmelighet (vers 16)
Det er mulig at alt dette sammenfaller i et Ord, nemlig Efes. 5,32: ”Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.” (understr. av meg). Og det kan bety at når sammenføringen av disse to, denne yndige forening, er ferdig, da er Guds hemmelighet fullbyrdet, som overskriften her henviser til (Åp. 10,7)
Hemmeligheten Menigheten fikk sine første ”medlemmer” på pinsefestens dag for ca 2000 år siden, se Ap.gj. 2,41:”De som nu tok imot hans Ord, blev døpt, og det blev på den dag lagt til omkring 3000 sjeler” og vers 47: ”Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten.” Enkelt og greit, ingen omfattende formaliteter med innskrivning eller partitilhørighet, ingen telling av antall, heller ikke ”taler for kollekten” så langt vi kan se. La meg få lov til å komme med en kommentar til det siste, dette med taler for kollekten. Det finns eksempler på at slikt kan overgå sunne grenser og åndelig sans, og det kan medføre ”døden i gryta” (2.Kong. 4,40)
Menigheten ”startet” altså på pinsefestens dag, og arbeidet på å få dens tall fulltegnet, det pågår fortsatt, over hele vår jord, ved Guds store nåde og iherdig arbeid av trofaste Guds tjenere. Og det sier oss at det er snakk om en global menighet
Å få være med i dette, det er en stor Guds nåde. Alt som ble skjevt og galt ved syndens inntreden i verden, les ved Adam og Eva, skal rettes opp igjen gjennom frelseplanen som Gud har i og ved Kristus og Menigheten. Dette arbeid beskriver Paulus så vakkert i Kol. 3, fra vers 11 og videre: ”her er ikke greker og jøde, omskjærelse og forhud, barbar, skyter, træl eller fri” (jeg tillegger: slike ting + lærestrider er ypperlige ting å lage partifraksjoner på!), ”men Kristus er alt og i alle”. Det sistnevnte blir det en menighet av!! Mens det første blir det splittelse av!
Vi forstår nok at en menighet, en global sådan og som har hatt en tilvekst gjennom 2000 år over store deler av verden, det er en svært brokete samling av sjeler, av hudfarger, raser, språk, kulturer, unge og gamle, forskjellige tidsepokers særpreg m.m. Hva og hvilke praktiske vanskeligheter må det ganske enkelt innebære? Det er lett å være enig med sangforfatteren Ronald Fangen i denne sangstrofe: ”Guds menighet er jordens største under”. Kan dette organiseres, og struktureres til en fungerende enhet? Jeg tror det ikke. Men disse forskjellige mennesker forenes i et minste felleskrav, nemlig ”Kristus er alt og i alle”, de har fått sine navn skrevet i Himmelen, alle har kjærlighet til og tro på Jesus, og har kledd seg i de klær som det står skrevet om i Kol.3, 11-14 og dette binder sammen i fullkommenhetens samband.
Så lenge menigheten er på jorden er dagens lys til stede i tilværelsen, vi kan vandre i lys, og salt er der slik at Jesu’ offer kan bevares friskt gjennom generasjonene, men når menigheten er tatt opp fra jorden, da kommer natten. Men, som det står i 1Sam 3,3:”og Guds lampe var ennå ikke sluknet”. Vi kan fortsatt arbeide, gjøre oss møye for Guds rike, bryte nytt land og være hverandre til hjelp og trøst, så lenge det er dag, (Joh. 9, 4).
Resultatet blir ene og alene at ”Vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem” ( Efes.2, 10). All ros, all ære og all herlighet tilhører da Gud og Jesus. Vår egen ros er helt utelukket (Rom. 3, 27)
På pinsefestens dag ble altså
levende tro på den levende Jesus tent i 3000 sjeler. Denne tro er siden den gang aldri blitt beseiret, og det er nok om den bare ble bevart i noen få.
Åndens ild ble tent og den er aldri siden utslukket, selv om det bare er i få som den har blitt bevart
Kjærligheten til Jesus ble da tent som det første bindeledd i ”fullkommenhetens samband”. Den lenken har aldri siden bristet, selv om det bare er de få som holdt ut ”inntil enden”.
Jesus sa: ”La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! (Luk 18, 16). Jesus forsto hva Stalin ikke forsto. Stalin trodde han hadde utryddet kristendommen i Russland, sies det, men han glemte bestemødrene som, med barnebarn i sine fang tente de små barnas kjærlighet til barnevennen Jesus med sine fortellinger om Ham, de sang at ”Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord. Rød og hvit og gul og svart, alle sammen har Han sagt.” Vi kan se for oss at barnas øyne lyste, og troen, ilden og kjærligheten til barnevennen Jesus ble tent i barnehjerter, og ved noen av dem ble kristendommen bevart videre.
Ovennevnte tre ting (bl.a.) har i menighetens tidsepoke bevart troende sjeler til en ubrytelig enhet, som et Åndens Tempel, Kristi Legeme på jord. Menneskers organisasjonsevne og taleferdighet har ikke maktet det. Denne samlede kraft har ”i Kristus tilintetgjort all makt og all myndighet og velde.” (1.Kor.15, 24).
Jesus sa: ”For mange er kalt, men få er utvalgt” (Matt. 22, 14). Er det kanskje på denne måte dette vanskelige utsagn kan tolkes? at mange fikk Guds kall til frelse på bestemødrenes fang, mens bare få av dem ble utvalgt til å ta vare på denne kostelige arv og førte den videre i sin samtid? Jeg vet ikke det.
En dag er dette herlige verk fullbyrdet, og et fulltonig HALLELUJA skal ropes i Himmelen . ”Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud!” (Åpenb.19, 1).
