som fortoner seg som Paulus’ hjertelige lovsang til Guds ubegrensede kjærlighet til menneskene i og ved Jesus Kristus.
Som et dypt og smertelig klagerop kommer først dette: ”Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme” v.24 i kap.7 og så det forløsende ordet: ”Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!” v.25. Og ordene i neste vers, v.1, kap.8, ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus; for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.” v.2. Videre i kapitlet utdypes med tydelige ord den store og avgjørende forskjellen det er mellom de to ting, nemlig: å drives av kjødet og drives av Ånden (Guds Ånd), v.11-14.
Som Guds barn er vi altså ikke under fordømmelse, selv om vi aldri så mye anklager og fordømmer oss selv. Å anklage og bebreide seg selv kan for mange være vanskelig å bli kvitt, kanskje i særlig grad for dem som er opplærte i å ransake og prøve seg selv, som jo hører med til ydmykhet og gudsfrykt. Sjelefienden vet at slikt – selvbebreidelse m.m. – er virkningsfulle våpen for ham i å holde sjeler nedtrykte, ja, også under fortvilelse. Paulus gir oss frigjørende og forløsende Ord som disse: ”Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? v.31 ”Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør” v.33.”hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død. ja, hva mer er, som også er oppstanden, som også er ved Guds høyre hand, som også går i forbønn for oss” v.34. ”hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd?” Det er nesten som vi kan ane at Paulus kunne ønske å nevne mer, men behøver vi mer? Dette var det som skulle kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Paulus nevner videre om noe som skulle kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre:
”For jeg er viss på (helt sikker, mine ord)at
● hverken død eller liv,
● hverken engler eller krefter,
● verken det som nu er eller det som komme skal,
● eller noen makt, v.38
● verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” v.39.
Faderen og Sønnen er altså fullstendig enige om dette, som en ubrytelig og evig livsforsikring for Guds barn, for alle ”dem som holder seg til Guds godhet”, Rom. 11,22. Ovenfor har vi lest om denne Guds godhet og den må vi altså holde oss urokkelig fast til. Djevelen ønsker derimot å holde oss nede i selvbebreidelse og tungsinn, men vi kan trygt avvise ham, stå ham kraftig imot. De sannheter som her er ment å belyse tror jeg det er mange som ikke har klarhet i. De plages derfor unødig med motløshet og tvil. De tror til og med at Gud er vred på dem når det ikke lykkes for dem, nemlig etter deres ønske å behage Gud. Satan ligger bak dette bedrag, det skal vi merke oss, for han har nemlig et godt tak på oss da.
Så til slutt: Våre mange feil og mangler kan heller ikke skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus når vi er oppriktige og ærlige i vår ånd, husk det! Men vi skiller oss selv fra den, utelukker oss selv fra den om vi har et delt hjerte, et sinn som søker begge deler, både Gud og verden. Og Jesus sier selv i Matt. 6,24: ”Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og ,forakte den andre; dere kan ikke tjene Gud og mammon.” Mange forsøker det, men ingen kan det
E.E. 2013
