Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1Joh 1:9.
-----------------
La oss be Gud åpenbare for oss det han vil omkring dette skriftstedet!
Nå vet vi det skjer med veldig mange mennesker at de bare er blitt opptatt med dette ene bibelverset, uavhengig av hva som står spesielt foran, men også etter dette verset.
Det er for mange som gjerne vil være kristne «blitt mitt bibelvers».
Og dessverre ser de her ikke noe dypere «evangelium» i dette bibelordet enn at hvis vi bekjenner våre synder, så er Gud på sin side så nådig at han virkelig «forlater oss syndene». Lenger (i den virkelige bibelteksten) strekker det seg ikke i deres bevissthet – og lenger har de ut fra dagens normale bibelkunnskap og syndserkjennelse heller ikke bruk for at det strekker seg - !
Må Den Hellige Gud tilgi oss at vi omgåes hans hellige ord med en slik formulering, - men bare gjort til Guds rene evangeliums ære - for å avklé praksis, vitnesbyrd og forkynnelse over dette verset, hvis budskap innerst inne ikke er noe annet enn «ren hestehandel»: «Vil du være grei med meg, da skal jeg være grei med deg!»
Dette er ikke en gang nidkjær fariseisme, men rendyrket loviskhet!
Og la oss nå, for at dette budskapet kan bli en virkelig avkledning av menneskets virkelig velmente og nidkjære «bibeltro» loviskhet, også være så ærlige å ta fram vårt lands kjære Hans Nielsen Hauge, som – la det være sagt med én gang – virkelig fikk vekket Norges folk opp av syndesøvnen:
Vår bys kjære, nå avdøde, sokneprest dr.theol Godvin Ousland skriver i boka «Vekkelsesretninger i Norsk Kirkeliv – Hva de lærte og siktet på» om vekkelsene ved Hans Nielsen Hauge, Gisle Johnson og Carl Olof Rosenius. Ousland trekker fram nettopp «Hva de lærte og siktet på», avdekker det som dypest sett kjennetegnet deres budskap, og går en beundringsverdig klar og samtidig varsom «grensegang».
Ousland viser at «Hauge vil først og fremst understreke ordet: «arbeid på deres frelse med frykt og beven». Det forstår han. Derimot har han den største vanskelighet med ordet om at det ikke kommer an på menneskers vilje, eller anstrengelse, men på Guds miskunn («Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16.)
De paradoksale ordene hos Paulus som har en slik dybde og viser oss det uforklarlige, irrasjonelle ved frelsen kan han ikke begripe». S.83
Dette bibelordet kjemper Hauge med gang på gang, legger det vekk og må igjen ta det opp og vurdere det. Men kommer aldri lenger enn til å «trøste seg med Paulus’ overordentlige kall og plutselige omvendelse som gjør at ikke alt kan bli like godt.... og for mange gode Ord han har skrevet til Opbyggelse, som langt fra bør forkastes, fordi om nogle Avner var i den Hvede». s.84.
Ousland siterer Hauge (s.85) «Når han taler om sin egen omvendelse, sier han det et sted slik: «det var mig ellers godt at være i Guds Haand som Læret i Pottemagerens Haand, kiende min synd og Afmagt til det Gode, saa jeg heftig anholdt hos Gud i Troen om Magt til at giøre hans Villie. Og naar jeg da ikke modstod hans Aand mer end Leret gjør mot Pottemageren, da dannet Gud mig vist til sin Ære, gav mig Kraft og drev mig til sin Gierning at giøre, saa jeg hverken have Aarsag eller kunde undskylde mig med noget Skin».
Ousland skriver: «Kristenlivet blir på den måten et liv i høyspenning. Og trosvissheten ligger faktisk i at man står i kampen. Men denne visshet blir i neste omgang angrepet av livets tale, «at livet ei vil svare som om det rett var hjertets sak».
Det var i en slik situasjon Rosenius stod oppe i med den nye generasjon vakte. Og da er det godt å bli vist til fast grunn: at det ikke kommer an på menneskers vilje eller anstrengelse, men på Gud som gjør miskunn.
Og det er en grunn som vi ikke har noe med, men som kan karakteriseres med Paulus ord: «Det gjorde Gud», Rom 8. Og her er motivet for den nye lydighet. Aldri er hjertet så barnlig villig til å gjøre Guds vilje som når det ser at Kristi rettferdighet er nok for Gud, sier Rosenius. Derfor gledet han seg over Rom 9:16, mens dette ord var en selvmotsigelse for Hauge.» s.86. Så langt Ouslands bok: «Vekkelsesretninger i Norsk Kirkeliv».
Å, hvor stort det er å se hvordan Gud i kjærlighet har arbeidet med vårt land; sendte Hans Nielsen Hauge og fikk ved ham vekket folket opp. Så visste Gud hvor langt Hauges forkynnelse rakk, og sendte Rosenius til «den nye generasjon vakte» som ved ham «ble vist til fast grunn: at det ikke kommer an på menneskers vilje eller anstrengelse, men på Gud som gjør miskunn». Takk, Gud!
--------
La oss så gå tilbake til vårt ord i første kapittel av Johannes’ første brev, og la oss først nøye lese versene 1-5 der:
Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord
- og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss -
det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus.
Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen.
Og dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham.
---------
Vi ser her, som også i Johannes’ evangelium, at det begynner med «Det som var fra begynnelsen», at det var «livets Ord» som var Jesus som disiplene hadde vært sammen med.
Og Johannes vitner at «livet, det evige.. (altså Kristus) ble åpenbart».
Videre vitner altså Johannes at «dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. v.5
Da skal vi straks også først se på et annet,
et svært betydningsfullt vers som «alle» misforstår lovisk
nemlig v.7: Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.
Det er ingen tvil om at dette som her står om å «vandre i lyset», det leses av de aller fleste som at dersom vi lever vårt liv åpent for Guds lys, så vi ikke skjuler noe, men han får lyse opp alt som skal avdekkes, «.. da har vi samfunn med Gud og han med oss...
Men takk, Gud, for våre brødre som kjenner Bibelens grunnspråk! Mer enn en gang har vi hørt Øivind Andersen komme veien om dette bibelordet og fortalte oss en gang at «å vandre i lyset det betyr at Guds ord er åpenbart for hjertet». En annen gang sa han at «å vandre i lyset betyr at Jesus er åpenbart for hjertet». Denne forskjellen i hvordan han utla det ble også et herlig vitnesbyrd for oss om at når «Guds ord er åpenbart for hjertet..», da åpenbares, dypest sett, Jesus for hjertet.
Når det da altså gjelder den rette oppfattelse av Skriftens dype hovedbudskap, så vil vi også ta fram gammel skriftgjengivelse av 2Kor 5:15 som i alle dagens norske Bibler har denne oversettelsen:.. han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem.
Men hvor Rosenius’ Bibel har denne gode gamle skriftgjengivelse: .. for at de som lever ikke lenger skal leve seg selv, men ham som døde og oppstod for dem!
I dag er det populær-forkynnelse å legge voldsomt ut om at vi ikke skal leve for oss selv – men for ham, Jesus Kristus. Men det er altså langt fra noen slik humanistisk lærdom dette gjelder. Rosenius’ skriftgjengivelse viser et klart budskap til gjenfødte Guds barn om å leve ut i det praktiske liv selve det virkelig levende Kristus-livet. Hvor vi i oss selv bevisst korsfester vårt kjød og lever et nådens og hvilens frydefullt liv drevet av troen på at vi er virkelig fullkomment frelst, rettferdiggjort og helliggjort i Kristus, vårt liv innfor Gud. Og det er et liv som virkelig også gir frukt – ikke kjødets imponerende prestasjons-frukt, men troens om enn skjulte, men likevel levende nådes-frukt som kaller og inviterer sjeler til Guds rike.
Og vi kan konkludere med at rett utleggelse og oppfatning av 1Joh 1:7 da blir: «dersom vi vandrer i lyset, altså et liv under Guds ords daglige åpenbaring av Kristus, som er i lyset, - da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.
----------
Så vender vi tilbake til 1Joh 1:9: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1Joh 1:9.
Som vi har nevnt innledningsvis er dette blitt «mitt bibelvers» for mange velmenende «aktive kristne». Det er blitt deres kristendom og kristenliv. De er virkelig bevisst aktivt opptatt med å registrere sine synder – . Det er noe av det i deres kristendom som tilfredsstiller deres selvliv.
Når de om kvelden har bekjent dagens synder overfor Gud, og så kan takke Gud for at «da er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet», da sover de virkelig godt. For de leser verset fullstendig lovisk, slik at når de vet de har bekjent sin synd, så vet de at da er Gud så trofast og rettferdig at han har forlatt dem deres synd.
Disse stakkars menneskene – som mange av oss vet vi har vært i samme situasjon!!! – har i dette forholdet overhode ikke den åndelige dimensjon for øye!
For det første ser de ikke for seg sin, menneskets, evighetssituasjon: At vi er født inn i denne verden under «arvesynden»! «Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker..», Rom 5:18. Vi er, som ugjenfødte mennesker, under Guds fordømmelse!
Dernest står de overfor en Gud som ikke tåler synd, som sier: «For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig», 1Pet 1:6, 3Mos 19:2, 20:7,26.
I tillegg er de opptatt med å bekjenne bare de syndene de selv ser – for de har aldri opplevd Guds ransakende lys som avdekker skjulte tankers synd som langt overgår våre bevisste og åpenbare synder.
Hva er kjennetegnet på disse menneskenes situasjon, deres «kristendom» ? De lever en lovisk «kristendom» som ble plantet i hele menneskeheten ved slangens gift til Eva: «Dere skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt», 1Mos 3:5. Mennesket er i fokus – mennesket skal selv – føy gjerne til: ved Guds hjelp, ved Guds kraft o.l. – men det blir hele tiden ikke noe som helst fortapt over dem, nei de er selv tvert imot høyst brukbare, ja, til og med betydningsfulle mennesker for Gud - ! Som vi ser hele kristenheten i dag ligger bedratt i.
Ser du nå Paulus’ sukk, og hva det dypest sett innebærer, når han skriver til filipperne at han skal sende Timoteus til dem, han har ekte evighets-omsorg for dem? Mens de andre, sier han, de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til», Fil 2:19-22.
Her ser du akkurat den samme slangens gift brutt ut i disse Paulus ikke kan sende. «De søker alle sitt eget», ikke sitt personlige eget, men menneskets eget: Det vil si at disse predikantene er opptatt av at tilhørerne har bestemt seg, har bøyd seg, har gitt seg over til Gud – la oss si det så markert som læreren som ville overbevise vekkelsespredikanten om at nå hadde også han fått det i orden med Gud, og sendte et telegram om at «sønnen er kommet hjem og har omfavnet faren!» Men vekkelsespredikanten svarte bare med et kort telegram: «Det var faren som omfavnet sønnen - !»
Å, jeg har selv vært blant de mange som hadde kommet hjem og omfavnet faren - - til jeg ble født på ny idet faren omfavnet sønnen - !
--------
Dette: «Dersom vi bekjenner våre synder» kan jo overhode ikke være noe som i seg selv alene kan utløse Den Hellige Guds trofasthet og rettferdighet så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet - ?
At Gud er trofast, det står ved makt i all evighet. Men hvordan kan det så være at Gud både kan være rettferdig og samtidig: renser oss fra all urettferdighet?
Jo, svaret finner du «over alt i Bibelen», men kanskje aller klarest her:
«Alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.
Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, ....... så Gud kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.» Rom 3,23-26
Rosenius sier: «For det ville ikke være rettferdig av Gud å kreve oppgjør for de samme synder to ganger».
Gud la all verdens synd til alle tider på sin Sønn som sonet alt og ropte ut på Golgata: Det er fullbrakt! Eller som Luther sier: "Når den barmhjertige Far kastet alle våre synder på ham, sa han: Du skal være det alle mennesker har vært og er, fra tidenes begynnelse og til den siste dag. Du skal være den synderen som tok eplet i Paradis. Du skal være David, som drev hor og deretter drepte. Du skal være Paulus, som forfulgte, kastet i fengsel og mye mer. Kort sagt; du skal være det alle mennesker er, som om det var bare du som hadde gjort alle menneskers synder. Pass derfor godt på at du gjør fullkomment opp, og betaler for dem".
Har du sett Jesu eget vitnesbyrd i Salmene hvor David opphøyet i ånden taler i Jesu sted? Hvor Jesus bekjenner din og min og hele verdens synd som sin synd overfor Gud! Se Sal 40:13, 42:5, 69:6, 88:8. I samme kapittel finner du fullgod dokumentasjon på at det er Jesus, og ikke David selv, som taler her.
Men har du så sett Jesus i Sal 22:7 hvor Jesus på Golgata sier: «Jeg er en orm, og ikke et menneske!» Her viser Jesus noe så enormt som at da han kom til denne jord, så ikledde han seg hele menneskehetens dypeste fall, det rent sataniske, idet slangen i Paradis, ved at han fikk innpass hos Adam og Eva, egentlig inntok hele menneskeheten. Konf. Jesu ord i Joh 8:44 «Dere har djevelen til far, og der vil gjøre deres fars lyster». Og vi ser Johannes skjelne mellom «Guds barn og djevelens barn», 1Joh 3:10.
Budskapet i 4Mos 21 er en mektig stadfestelse på dette Jesu rop på Golgata. Der ser vi Gud slipper de dødelige serafslangene inn blant Israels folk som var begynt å klage både mot Gud og Moses. Folket erkjenner at de har syndet og ber Moses be Gud ta bort slangene fra dem.
Så kommer det profetiske budskap om nettopp det Jesus ved disse sine ord: «Jeg er en orm/slange..» fullbyrder for hele menneskeheten. Gud fjernet ikke slangene, men bød i stedet Moses å lage – nettopp en serafslange – en av samme slaget som deres dødelige plage - !!! og sette den på en stang. Så skulle de som så på den få leve!
Her har vi mer enn nok herlig evangelium og løsningen på hvorfor Gud da «kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus»!
Halleluja! Halleluja! Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!, Åp 7:10.
Her ser du referanse til Paulus’ ord til filipperne om de andre som «søker bare sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til» = frelsen som de som er nådd fram lovpriser for at den tilhører vår Gud .. og Lammet!.
tirsdag 25. februar 2014
Dersom vi bekjenner våre synder
Ekteskapet varer livet ut
Bibelen-om-skillsmisse
Denne er vel det vanskeligste jeg har skrevet. Dette er et veldig ømt og vanskelig emne for mange desverre. Men hva sier bibelen om skillsmisse og gjengifting? Værre emne finnes nesten ikke, vist en ønsker og unngå og trøkke andre på tærne.
Før jeg begynner vil jeg si at det jeg skriver her ikke må taes opp som dømmende. Jeg har all mulig respekt for de som har opplevd skillsmisse og alt det vonde dette fører med seg. De som har opplevd dette skal møtes med respekt og kjærlighet, ikke fordømmelse. Så vær snill og husk at jeg kun er intresert i hva bibelen sier og har derfor tatt et studie på dette. Men det er viktig at ikke følelser og hensyn til andre begynner og forme hva vi står for, det må bibelen og bibelen alene gjøre.
Da det norske ordforådet er veldig dårlig i forhold til engelsk, så vil jeg her bruke endel engelske bibelvers, og jeg vil se nærmere på grunnteksten noen ganger, så en får et klarere bilde. På norsk heter feks hor det samme i og utenfor ekteskap, det gjør det ikke i grunntekstene og på engelsk heldighvis, så ved og se på grunntekstene og engelske bibelvers kommer mere av meningen frem heldighvis.
Del 1. Enker og enkemenn kan gifte seg på nytt i følge bibelen, dette er bibelen veldig klar på.
Enker og enkemenn kan helt klart gifte seg på nytt, vist de gifter seg med en som selv kan gifte seg lovlig. Det vil si at den andre personen ikke er skilt.
Rom 7:3 ”Så lenge mannen lever, gjelder hun som ekteskapsbryter hvis hun gifter seg med en annen. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven og bryter ikke ekteskapet om hun gifter seg med en annen”.
1.Tim.5.14.”Jeg vil derfor at de yngre enker skal gifte seg, få barn, og styre sitt eget hus, slik at de ikke gir motstanderen noen anledning til baktalelse”.
1.Kor.7.39. “En hustru er bundet så lenge hennes mann lever. Men om hennes mann er død, da har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer I Herren”.
Ikke bare tilater bibelen gjengifting for den lengstlevende vist den ene parten i et ekteskap dør, bibelen oppfordrer nesten til det. Ruts bok er et veldig godt eksempel på hvordan bibelen ser positivt på gjengifte, når det gjelder enker og enkemenn. Det er interessant å legge merke til at en hel bok er opptatt med dette spørsmålet, og også at vi i Jesus slektslinje møter gjengifte enker/enkemenn. Så her er bibelen veldig klar, enkemenn og enker kan gifte seg på nytt vist den de gifter seg med da selvfølgelig kan gifte seg lovlig, det er jo selvfølgelig en forutsettning.
Del 2. Hva sier bibelen om skillsmisse, åpner bibelen for skillsmisse eller gjør den ikke det?
Mark 10:2 ”Også noen fariseere kom, og for å sette ham på prøve spurte de: Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru? 3 Hva har Moses pålagt dere?» sa han. 4 De svarte: Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og skille seg fra henne. 5 Da sa han til dem: Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. 6 Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. 7 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, 8 og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. 9 Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»
Legg merke til at Gud har sammenføyd de to, og at ingen mennesker skal eller kan skille det Gud har satt sammen. Videre så ser vi at farisererne utfordrer Jesus videre på dette emnet. De har nå skjønt at der er ingen skillsmisse. Men Moses innvilget på deres tid skillsmissebrev da de var så harde i hjertene men dette var midlertidig og ikke slik Gud har ment det står det og det er ikke slik det skal være nå. De spør så Jesus videre om dette når de kommer til huset de var på vei til og Jesus svarer dem veldig klart i neste vers:
Mark 10:10 ”Da de var kommet i hus igjen, spurte disiplene ham om dette. 11 Han sa til dem: Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd mot den første. 12 Og om en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet”.
Luk 16,18 “Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, driver hor”.
1.kor 7:10 ”Til de gifte har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra mannen sin. 11 Men hvis hun likevel skiller seg, skal hun leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone”.
Bibelen er krystall klar på dette med skillsmisse. Hver den, legg merke til “hver den”, som skiller seg, og gifter seg med en annen driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt driver hor. Dette er bibelen så klar som det er mulig på. Men hva vist en først er blitt skilt, sier bibelen noe om det? Ja den gjør det, vi så nettopp i 1.kor 7:11 at da skal hun eller han som er skilt leve alene eller gjenforenes med den personen enn var gift med. Gifter denne personen seg istedet med en annen, driver personen hor i følge bibelen.
Del 3. Der er et untak i Matteus 19,9 sier noen i dag, men la oss kikke nærmere på dette verset.
Her er untaket sier mange dag. Vist den ene personen driver hor, så har den andre rett på skillsmisse og kan fritt gifte seg med en annen, så lenge den andre personen selv kan gifte seg lovlig. Den som var skyldig i hor kan ikke gifte seg på nytt i følge denne feil tolkningen.
Men dette er slettes ikke hva Jesus sier i Matteus kap 19 og jeg vil vise hvorfor. Men først vil jeg gjerne se på hva hor er i følge Jesus selv, det er nemmelig ikke bare det vi oftest selv tenker, å ha fysisk sex med en annen, det er noe mye mere vist vi lar Jesus definere hor.
Matt 5:28 ”Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått hor med henne i sitt hjerte”.
Dette er noe av det Jesus kjempet for og lære bort mens Han var her på jorden. Lære oss at synd i tankelivet vårt er det samme som syndige handlinger vi utfører fysisk. Jesus definerer selv for oss hva og drive hor er og det er hans definasjon på hva hor er vi må forholde oss til. Så la oss nå late som matt 19,9 virkelig betyr det mange sier idag. Da kan altså en person skille seg, og gifte seg med en annen, vist den andre personen i ekteskapet har kikket med begjær på en annen person. Da har denne personen i følge Jesus selv drevet hor, og den andre kan altså skille seg, og gifte seg med en annen.
Dette viser hvor feil det blir når en tolker matt 19,9 slik, da er der nesten ikke en gift person som da ikke vil ha krav på og kunne skille seg og gifte seg på nytt med en annen. Vist vi er ærlige, så har nok de aller aller fleste av oss fallt her en eller annen gang og betyr Matt 19,9 det noen i dag sier, så skal altså da den andre parten kunne skille seg og gifte seg med en annen vist dette skjer.
Det neste en må tenke på er at vist matt 19,9 betyr det noen tolker det til, så kan altså en kvinne som har en ektemann som har syndet i tankelivet, kun med og begjære en annen kvinne (uten og røre henne), skille seg, og gifte seg på nytt. Mens en kvinne som lever med en tyrann, en mann som slår henne og rundjuler henne hver helg når han er full, hun kan ikke skille seg, eller gifte seg på nytt slik de tolker Matt 19,9. Dette viser bare enda mere hvor gal denne tolkningen av matteus 19,9 virkelig er når en ser nærmere på hva denne tolkningen egentlig fører til.
Og enda verre, denne gale tolkingen av Matt 19,9 har bare ført til enda mere krangel og vanskeligheter mellom ektefolk, da ektepar ofte ender opp med og krangle om hvem som er den uskyldige og den skyldige. Heldighvis sier ikke Matt 19,9 det endel i dag sier, Jesus snakker om noe helt annet og det skal vi se på nå:
Hva er det egentlig Jesus sier i Matt 19,9 som noen i dag feilaktig kaller unntaksregelen?
Matt 19,9 ”Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd”.
Dette er verset, her settes den uskyldige part ved hor i et ekteskap fri, til både skillsmisse og gjengifting sier dem. Det kan se slik ut ved første blikk, men det er i full konflikt med resten av det bibelen sier om skillsmisse og gjengifte. Her er to store problemer i denne teksten, det står kone, og det står hor. Dette med at det står kone vil jeg se på etterpå, la oss først konsentrere oss om dette med hor.
Problemet med den norske bibelen er dårlig ordforråd, i forhold til feks engelsk bibel og grunntekstene i bibelen. På norsk skrives det hor både om utroskap utenfor ekteskapet og i ekteskapet. Dette gjør derimot ikke grunnteksten i bibelen, den skiller mellom utroskap i ekteskap, og utenfor ekteskap, med to forskjellige ord. La oss aller først se på Matt 19,9 i engelske bibler:
Matthew 19:9 “And I say to you, Whoever shall put away his wife, except it be for fornication, and shall marry another, commits adultery: and whoever marries her which is put away does commit adultery”.
Legg merke til at her er to forskjellige ord for utroskap. Fornication og adultery. Det Jesus sier her er at den som går fra sin kone av noen annen grunn enn “fornication” og gifter seg med en annen, driver “adultery”, og gjør også at den som gifter seg med den fraskilte kvinnen driver “adultery”. Hva sier så ordbøkene om ordene fornication og adultery? Sjekk dette gjerne ut selv i online ordbøker, Wikipedia eller liknende, jeg har hentet fra en stor online ordbok:
Webster defines Adultery as: Voluntary sexual intercourse between a married man and someone other than his wife or between a married woman and someone other than her husband.
Webster defines Fornication as: Consensual sexual intercourse between two persons not married to each other.
Vist vi så går inn i grunntekstene på gresk og kikker, så ser vi at i de greske grunntekstene i nye testamentet brukes ordet ”porneia” på fornication. Vi ser videre at ordet adultery kommer fra ordet “moicheia”, så grunnteksten gjør også et viktig skille på de to ser vi. La oss kikke på endel eksempler i bibelen som viser at bibelen skiller mellom de to tingene hele veien:
Hebrews 13:4 “Marriage is honorable among all, and the bed undefiled; but fornicators and adulterers God will judge”.
1.Corinthians 6:9 “Do you not know that the unrighteous will not inherit the kingdom of God? Do not be deceived. Neither fornicators, nor idolaters, nor adulterers, nor homosexuals, nor sodomites”.
Galatians 5:19 “Now the works of the flesh are evident, which are: adultery, fornication, uncleanness, lewdness”.
Vi ser det gjennom hele nye testamentet, fornication og adultery er to separate ting og begge ordene ramses opp i samme settninger som to forskjellige ting. Husk også at Paulus sa at for og unngå fornication (sex utenfor ekteskap), er det bedre at de giftet seg.
1.Kor 7: “But because of fornication, let a man take a wife and a woman take her husband”.
Vi beginner nå og ane hva ordene fornication og adultery virkelig betyr, og nå er det kansje på tide og hente frem Matt 19,9 igjen som jo er diskusjonen i dette avsnittet. Snakker Jesus virkelig om utroskap i ekteskapet i dette verset?
Matthew 19:9 “And I say to you, Whoever shall put away his wife, except it be for fornication, and shall marry another, commits adultery: and whoever marries her which is put away does commit adultery”.
Nei, Jesus bruker ordet fornication, ikke ordet adultery, så Jesus snakker altså ikke om utroskap i ekteskapet i Matt 19,9. Men hva snakker Han om? Og hvorfor står det “wife” vist de ikke er gift? Vi vil se etterpå at Josef beskrives som Marias ektemann før de var gift, dette ser vi i alle bibler, men hvorfor kalles det wife and husband når de ikke er gift enda? Og hvorfor står det “put away” og ikke divorce ang den enn skiller seg fra her pga hor?
Jeg oppfordrer alle som leser dette til og selv studere jødisk bryllyps tradisjoner på seriøse nettsider. Der vil en se at når de trolovet seg var de ”husband and wife” og regne for. De var bundet og trolovet til hverandre, men de var enda ikke blitt ett kjød, det ble de først når de hadde giftet seg, da er de ett til døden skiller dem. Vi leser videre i jødisk bryllups tradisjon at kun ting som feks vist kvinnen ikke var jomfru osv var grunnlag for og bryte med henne når de var trolovet. Og det er dette Jesus tar opp i Matt 19,9. Derfor bruker Jesus ordet fornication, ikke adultery. Legg nå merke til at Maria og Josef var forlovet, de var under denne trolovelstiden før ekteskap når Maria ble gravid med den Hellige ånd. Josef kalles hennes mann i norske bibler og det kommer enda bedre frem i engelske bibler og i grunnteksten som vi ser i det andre verset under her.
Matt 1:19 ”Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. 20 Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone”.
Matt 1,19 “Then Joseph her husband, being a just man, and not willing to make her a publick example , was minded to put her away privily”.
Fikk du med deg alt her?. Her ser vi at de regnes som ektemann og kone, før de var endelig gift, de er her kun trolovet med hverandre slik jødisk skikk var, men Josef kalles her av bibelen selv for hennes ektemann. Dette forklarer hvorfor det står kone i matteus 19,9, de ble i følge jødisk tradisjon regnet som ektemann og kone i denne perioden også viser bibelen selv her. Jeg oppfordrer igjen til og lese om jødiske bryllupstradisjoner og selv se at dette stemmer.
Legg også merke til ordlyden “put away”, Josef ønsket og “put away” Maria når han skjønte at hun var gravid, de hadde jo enda ikke blitt gift og hatt sex. Det står ikke divorce i Matt 19,9, det står “put away”, og det er det de gjorde om de brøt trolovelsen. Også dette vil en kunne lese om på nettsteder som tar for seg jødiske bryllups tradisjoner. “Put away” er ikke skillsmisse, det er brudd i trolovelestiden, pga utroskap, manglende jomfrudom osv.
Det hebraiske ordet “shalach” i den greske grunnteksten som oversettes til “put away” betyr seperasjon, gå fra hverandre, skille lag, osv, men det betyr ikke og har alldri betydd skillsmisse i ekteskap, alldri. Bibelen bruker ikke det ordet for skillsmisse en eneste gang.
Det som er intresant er at Jesus selv, ble beskyldt for og ha blitt født i fornication. Altså at moren Hans, Maria, skulle ha vært utro i trolovelsestiden siden hun ble gravid:
Joh.8:40 ”Men dere vil drepe meg, et menneske som har sagt dere sannheten han har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham. 41 Dere gjør som deres egen far.» «Vi er ikke født i hor», sa de. «Vi har én far: Gud.» 42 Jesus svarte: «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg”.
John8:40 “But now ye seek to kill me, a man that hath told you the truth, which I have heard of God: this did not Abraham. Ye do the deeds of your father. Then said they to him, We be not born of fornication; we have one Father, even God.
Her ser vi i både norsk og engelsk bibel, at de mobber jesus, for og være født i hor. Vi er ikke født i hor sier de til Ham på en spydig måte. Men igjen er problemet med norsk at det er samme ordet for utroskap før og i ekteskap, hor. Men på engelsk, og i grunnteksten, gjør bibelen det klart her hva den snakker om, den snakker om fornication ser vi rett over her. Jesus blir beskyld for og bli født i fornication, altså utroskap under trolovelsestiden til moren.
Det er denne type utroskap, Jesus tar et oppgjør med i Matt 19,9, det er ikke utroskap i et ekteskap, da ville det stått adultery, ikke fornication, og det ville stått divorce ikke put away. Så ved og vrangtolke Matt 19,9 blir mange villedet og tror her er ett unntak fra dette med skillsmisse og gjengifting, men det er ikke sant, og resultatet er at mange desverre lever i hor og tror at alt er greit.
Dette er da altfor strengt, Gud kan ikke være slik sier mange. Forlanger Han virkelig at jeg skal leve alene resten av livet vist jeg blir skilt? Ja det er det Guds ord sier, da skal en enten leve alene eller gjenforens med den en var gift med. Går ikke det nå, så går det kansje senere, Gud kan hjelpe og gjenopprette alle skadete ekteskap vist vi slipper Han til, alt er mulig for Gud.
Men vist dette er for hardt av Gud og forlange noe slikt, hva da med alle andre som må gjøre store offringer for og leve i harmoni med Guds ord og vilje? Vist f.eks to homofile blir frelst, leser bibelen og skjønner at dette er imot Guds vilje, så har de to valg. Enten fortsette og leve slik og forkaste Guds ord, eller legge det frem for Gud, be om tilgivelse og vende om fra det livet. De kan ikke be Gud om tilgivelse også fortsette i synden, tilgivelse skjer ved omvendelse fra synden lærer bibelen.
To samboere kan heller ikke fortsette som samboere om de blir frelst og skjønner Guds ord, de må da vende om fra dette livet. Dette er viktig, så viktig at døperen Johannes ga hodet sitt for dette, han ble halshugget etter og ha advart mot ulovlig gjengifting. Det trenger heldighvis ikke vi gjøre, men her er det viktig med klar tale da Guds ord er veldig klar på hva som skjer vist vi bryter dette. Ett av de ti bud sier at vi ikke skal bryte ekteskapet og det er de ti bud vi alle skal dømmes etter, det viser viktigheten av og få dette rett.
fredag 21. februar 2014
Tiende
Ole Hellum, Oslo
Flere ganger opp i gjennom kirkens historie har grupper av mennesker forsøkt å innføre deler av Moseloven inn i den kristne tro.
I Paulus sin egen tid hevdet Judaistene at kristne som var av andre folkeslag enn jøder, måtte omskjære seg før de kunne bli frelst. Paulus kjempet mot slike idéer, -og dette skriver han da også ivrig om i brevene sine.
Paulus er ikke snau i sin vrede mot slikt, -og sier at den som på en slik måte prøver å følge Moseloven, har kommet ut av nåden i Kristus, og at han ønsker at disse som omskjærer seg måtte skjære av seg en viss legemsdel i sitt forsøk på å "forbedre" evangeliet.
I våre dager tviholder blant andre Syvende dags adventistene på sabbaten og matforskriftene i det gamle testamente.
På samme måten prøver de fleste menigheter i dag å opprettholde den gammeltestamentlige praksisen med å betale tiende.
Det hersker også en del forvirring om hva tienden egentlig er for noe, -og dette skal vi forsøke å rydde opp i ved å se på hva både det gamle og det nye testamente egentlig lærer om tienden.
Vi skal se at kristne ikke er forpliktet til å betale tiende, men at enhver er fri til å gi av sin tid, evner og penger slik han eller hun finner det i sitt eget hjerte.
Men, -så er det da også slik at Herren skal gi oss igjen etter vår gavmildhet her på jorden.
Luk.6:38 Gi, så skal dere gis! Et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis dere i fanget; for med det samme mål som dere måler med, skal dere måles igjen.
Hva er tiende?
Det første vi må gjøre, er å finne ut hva tiende er for noe.
Tienden var velkjent ikke bare i Israel, -men også i hele Midt-Østen, -hvor tienden ble brukt som inntekt for Kongene og adelen. Et skattesystem med andre ord.
Bibelsk definisjon på tiende:
- En tiendel av årlig produksjon, enten i form av jordbruksprodukter eller produkter fra dyrehold. Altså IKKE penger.(3.Mos.27:30-32) I følge Moseloven var tienden en tvungen ordning. (3.Mos.27:30, 3.Mos.27:32, 5.Mos.14.22-23, 5.Mos.14.28).
Pastorer og menighetsledere som preker tiende, viser at de ikke eier det minste begrep om hva Bibelen lærer om tiende i det hele tatt, -for tienden er slett ikke ti prosent av inntekten din, slik som de påstår. Heller ikke virker det som om de forstår at den nye pakt har erstattet den gamle pakt, siden de prøver å vekke liv i gammeltestamentlige forordninger.
Dette er hva Bibelen lærer om tiendens størrelse: Vi har ikke bare en tiende, -men tre!
1) Årlig tiende for underhold av det Levittiske presteskap.5.Mos. Kap.14)
2) Årlig tiende for Jerusalem. (5.Mos. Kap.14)
3) Tiende hvert tredje år for Levittene,-enkene og farløse,-samt til de fremmede i landet. (5.Mos. Kap.14)
Tilsammen ville dette utgjøre IKKE 10 % av inntekten din, slik som det blir praktisert i dag, men 23,3 % av årlig inntekt.
Tiende var en årlig hendelse, IKKE på hver lønningsdag eller en gang i uken, slik som vi praktiserer det idag.
Bibelen lærer dessuten at den som bodde langt unna Jerusalem skulle selge produktene som utgjorde tienden, og bruke pengene til en fest for Herrens åsyn, under forutsetning at Herren hadde velsignet dem rikelig i det året som hadde gått. (-Les 5.Mos.Kap.14)
Ordet tiende brukes åtte ganger i det nye testamente. Hver gang ordet brukes er det for å henvise til jødisk praksis med tienden, -eller en gammeltestamentlig hendelse.
Det nye testamente er full av formaninger angående synd og andre åndelige problemer, men vi ser aldri at noen refses for ikke å betale tiende.
I Apostlenes gjerninger 5:1, leser vi om Ananias og Saffira som solgte et jordstykke for å gi pengene til forsamlingen. Dette ekteparet døde IKKE fordi at de ikke gav penger, for det gjorde de, men for at de holdt noe av pengene tilbake i hemmelighet. Jeg har hørt kollekt-taler som bruker denne historien for å skremme forsamlingen til å vrenge lommebøkene sine.
Bibelen lærer at tienden skulle gis til det Levittiske presteskapet, -IKKE til pastorer eller andre kirkeledere.(Hebr.7:5)
Ved å se på skrifter fra menighetene i de første århundrene finner vi ingenting om at de første menighetene hadde en praksis med å betale tiende. Ireneus, -den kjente lederen for Smyrna-menigheten sier tvert imot at skikken med å betale tiende opphørte med Kristus.
Grunnen er enkel: -Den nye pakt kom for å oppfylle den gamle pakt. Misforstå ikke. . . -Jesus sier at ikke en tøddel av loven og profetene skal forgå.
Loven er, -som Paulus sier, -god, og en tuktemester til Kristus. Loven gjelder fremdeles, for dem som ikke er i Kristus. Men for oss, som er i Kristus, -er loven oppfylt av Herren selv, -for at vi skal slippe å oppfylle den.
Hvorfor skal vi da betale tiende i følge en lov som er oppfylt for oss?
Moseloven ble gitt til Jødene, IKKE til den kristne menighet.
Hvorfor holder vi da på loven om tienden, men ikke alle de andre budene og forskriftene i Moseloven?
Moseloven pålegger blant annet å ikke kle seg med klær lagd av forskjellig materialer, slik som ull og bomull.
Enten må klærne være laget av bare ull, eller bare bomull.
Holder noen av oss den delen av Moseloven?
Nei, -selvfølgelig ikke!
Hvorfor blir vi da pålagt å følge Moseloven når det gjelder tienden?
-Grunnen er veldig enkel: -Noen er ute etter pengene dine!
Spør hvilken som helst pastor du vil, -om hvorfor vi ikke følger budene i Moseloven, -og han vil svare deg følgende:
"-Fordi at den gamle pakt er erstattet av den nye pakt."
Hvis du så spør hvorfor vi da blir pålagt å følge den gamle pakt ved å betale tiende, -må pastoren din lyve, hvis han vil høres troverdig ut, -og si at det er pålagt oss slik i den nye pakt.
- Er det det?
- Vi kan ta for oss skriftstedene i det nye testamente å se om vi blir pålagt noe slikt.
Matt.23:23 Ve dere, dere skriftlærde og fariseere, dere hyklere, dere som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven:
Rett og barmhjertighet og trofasthet! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort.
-Sier Jesus dette til oss, eller til de skriftlærde?
Luk.18:12 Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.
-Dette er fra fortellingen om tolleren og den skriftlærde, hvor den skriftlærde skryter av hvor rettferdig han er.
-Dette er neppe et påbud til oss om å betale tiende.
Heb.7:1. . . han som Abraham også gav tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernest også Salems konge, det er freds konge.
-Er dette et påbud til oss?
Heb.7:3 Og se, hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, endog gav tiende av byttet!
-Heller ikke dette er et påbud.
Heb.7:4 Og mens de av Levis barn som får prestedømmet, har et bud om å ta tiende efter loven av folket, det er av sine brødre, skjønt disse er kommet av Abrahams lend.
Samme her også, -ikke noe påbud.
Heb.7:5 Så har denne, som ikke regner sin ætt fra dem, tatt tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.
Igjen det samme, -Paulus gir ikke oss påbud om å betale tiende.
Heb.7:7 Og her er det dødelige mennesker som tar tiende, men der en som har det vitnesbyrd at han lever.
Nå bør det snart komme et påbud om å betale tiende her . . . for nå har vi bare ett skriftsted igjen . . .
Heb.7:8 Og om jeg så må si: Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende.
Ja, folkens, -det var alt det nye testamente hadde og si om tiende. -Ikke et eneste påbud til oss kristne.
De fleste av de ovenstående skriftstedene er som du ser fra Hebréer-brevet, -hvor Paulus underviser om frelsen i Kristus. Han underviser IKKE om tiende!
Skriftstedene om tienden peker bare tilbake på hendelser i det gamle testamente.
Det nye testamente inneholder ingen undervisning om tienden i det hele tatt.
Jeg er helt sikker på at hvis Gud har planer for din menighet, -så er Han fullt i stand til å gjennomføre de planene UTEN å gjenopprette Moseloven! Penger skulle ikke være noe problem i det hele tatt for den som er i Guds plan.
-Da ordner muligens Gud opp i tingene, slik at Hans plan blir gjennomført. Gud har nemlig for vane å fullføre det Han begynner på.
Fil.1:5 Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.
-Men hvis pastoren i menigheten din har en mengde planer som IKKE Gud har gitt ham, skjønner jeg godt at økonomi blir et emne som er belagt med mye mas og stress.
Hvis lederne i menighetene våre har planer som har oppstått i deres egne hoder, -så bør de selv stå ansvarlige for å skaffe pengene for å gjennomføre planene sine.
Verden er full nok som det er av mennesker som kjører karusell med andres penger
torsdag 24. oktober 2013
Ord og tanker om Romerbrevets kapittel 8
som fortoner seg som Paulus’ hjertelige lovsang til Guds ubegrensede kjærlighet til menneskene i og ved Jesus Kristus.
Som et dypt og smertelig klagerop kommer først dette: ”Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme” v.24 i kap.7 og så det forløsende ordet: ”Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!” v.25. Og ordene i neste vers, v.1, kap.8, ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus; for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.” v.2. Videre i kapitlet utdypes med tydelige ord den store og avgjørende forskjellen det er mellom de to ting, nemlig: å drives av kjødet og drives av Ånden (Guds Ånd), v.11-14.
Som Guds barn er vi altså ikke under fordømmelse, selv om vi aldri så mye anklager og fordømmer oss selv. Å anklage og bebreide seg selv kan for mange være vanskelig å bli kvitt, kanskje i særlig grad for dem som er opplærte i å ransake og prøve seg selv, som jo hører med til ydmykhet og gudsfrykt. Sjelefienden vet at slikt – selvbebreidelse m.m. – er virkningsfulle våpen for ham i å holde sjeler nedtrykte, ja, også under fortvilelse. Paulus gir oss frigjørende og forløsende Ord som disse: ”Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? v.31 ”Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør” v.33.”hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død. ja, hva mer er, som også er oppstanden, som også er ved Guds høyre hand, som også går i forbønn for oss” v.34. ”hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd?” Det er nesten som vi kan ane at Paulus kunne ønske å nevne mer, men behøver vi mer? Dette var det som skulle kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Paulus nevner videre om noe som skulle kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre:
”For jeg er viss på (helt sikker, mine ord)at
● hverken død eller liv,
● hverken engler eller krefter,
● verken det som nu er eller det som komme skal,
● eller noen makt, v.38
● verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” v.39.
Faderen og Sønnen er altså fullstendig enige om dette, som en ubrytelig og evig livsforsikring for Guds barn, for alle ”dem som holder seg til Guds godhet”, Rom. 11,22. Ovenfor har vi lest om denne Guds godhet og den må vi altså holde oss urokkelig fast til. Djevelen ønsker derimot å holde oss nede i selvbebreidelse og tungsinn, men vi kan trygt avvise ham, stå ham kraftig imot. De sannheter som her er ment å belyse tror jeg det er mange som ikke har klarhet i. De plages derfor unødig med motløshet og tvil. De tror til og med at Gud er vred på dem når det ikke lykkes for dem, nemlig etter deres ønske å behage Gud. Satan ligger bak dette bedrag, det skal vi merke oss, for han har nemlig et godt tak på oss da.
Så til slutt: Våre mange feil og mangler kan heller ikke skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus når vi er oppriktige og ærlige i vår ånd, husk det! Men vi skiller oss selv fra den, utelukker oss selv fra den om vi har et delt hjerte, et sinn som søker begge deler, både Gud og verden. Og Jesus sier selv i Matt. 6,24: ”Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og ,forakte den andre; dere kan ikke tjene Gud og mammon.” Mange forsøker det, men ingen kan det
E.E. 2013
lørdag 24. august 2013
“Da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet”
by Erling Ekholt
"Da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet”
Åpenbaringen 10, 7
Å gi seg av med å skrive om Guds hemmelighet er i seg selv en dristig sak, for hvor mye er meg åpenbart om den? Dog kan vi lese mye om den i det som Paulus skriver. I Bibelordboken (1930 års bibeloversettelse) finner vi ordet hemmelighet nevnt 1 gang i Markusevangeliet, 18 ganger i Paulus’ skrifter og 4 ganger i Åpenbaringsboken. Kort forteller det oss at Paulus var rik på åpenbaringer og hadde derfor stor forståelse av dette hemmelighetsfulle ord. Han skriver om
Guds hemmelighet ( 1Kor.4,1)
hemmeligheter i Ånden (1Kor.14,2)
sin (Guds) viljes hemmelighet etter sitt frie råd (Efes. 1,9)
evangeliets hemmelighet (Efes. 6,19)
til kunnskap om Guds hemmelighet, Kristus (Kol.2,2)
Kristi hemmelighet (Kol.4,3)
lovløshetens hemmelighet (1.Tim. 3,9)
gudsfryktens hemmelighet (vers 16)
Det er mulig at alt dette sammenfaller i et Ord, nemlig Efes. 5,32: ”Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.” (understr. av meg). Og det kan bety at når sammenføringen av disse to, denne yndige forening, er ferdig, da er Guds hemmelighet fullbyrdet, som overskriften her henviser til (Åp. 10,7)
Hemmeligheten Menigheten fikk sine første ”medlemmer” på pinsefestens dag for ca 2000 år siden, se Ap.gj. 2,41:”De som nu tok imot hans Ord, blev døpt, og det blev på den dag lagt til omkring 3000 sjeler” og vers 47: ”Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten.” Enkelt og greit, ingen omfattende formaliteter med innskrivning eller partitilhørighet, ingen telling av antall, heller ikke ”taler for kollekten” så langt vi kan se. La meg få lov til å komme med en kommentar til det siste, dette med taler for kollekten. Det finns eksempler på at slikt kan overgå sunne grenser og åndelig sans, og det kan medføre ”døden i gryta” (2.Kong. 4,40)
Menigheten ”startet” altså på pinsefestens dag, og arbeidet på å få dens tall fulltegnet, det pågår fortsatt, over hele vår jord, ved Guds store nåde og iherdig arbeid av trofaste Guds tjenere. Og det sier oss at det er snakk om en global menighet
Å få være med i dette, det er en stor Guds nåde. Alt som ble skjevt og galt ved syndens inntreden i verden, les ved Adam og Eva, skal rettes opp igjen gjennom frelseplanen som Gud har i og ved Kristus og Menigheten. Dette arbeid beskriver Paulus så vakkert i Kol. 3, fra vers 11 og videre: ”her er ikke greker og jøde, omskjærelse og forhud, barbar, skyter, træl eller fri” (jeg tillegger: slike ting + lærestrider er ypperlige ting å lage partifraksjoner på!), ”men Kristus er alt og i alle”. Det sistnevnte blir det en menighet av!! Mens det første blir det splittelse av!
Vi forstår nok at en menighet, en global sådan og som har hatt en tilvekst gjennom 2000 år over store deler av verden, det er en svært brokete samling av sjeler, av hudfarger, raser, språk, kulturer, unge og gamle, forskjellige tidsepokers særpreg m.m. Hva og hvilke praktiske vanskeligheter må det ganske enkelt innebære? Det er lett å være enig med sangforfatteren Ronald Fangen i denne sangstrofe: ”Guds menighet er jordens største under”. Kan dette organiseres, og struktureres til en fungerende enhet? Jeg tror det ikke. Men disse forskjellige mennesker forenes i et minste felleskrav, nemlig ”Kristus er alt og i alle”, de har fått sine navn skrevet i Himmelen, alle har kjærlighet til og tro på Jesus, og har kledd seg i de klær som det står skrevet om i Kol.3, 11-14 og dette binder sammen i fullkommenhetens samband.
Så lenge menigheten er på jorden er dagens lys til stede i tilværelsen, vi kan vandre i lys, og salt er der slik at Jesu’ offer kan bevares friskt gjennom generasjonene, men når menigheten er tatt opp fra jorden, da kommer natten. Men, som det står i 1Sam 3,3:”og Guds lampe var ennå ikke sluknet”. Vi kan fortsatt arbeide, gjøre oss møye for Guds rike, bryte nytt land og være hverandre til hjelp og trøst, så lenge det er dag, (Joh. 9, 4).
Resultatet blir ene og alene at ”Vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem” ( Efes.2, 10). All ros, all ære og all herlighet tilhører da Gud og Jesus. Vår egen ros er helt utelukket (Rom. 3, 27)
På pinsefestens dag ble altså
levende tro på den levende Jesus tent i 3000 sjeler. Denne tro er siden den gang aldri blitt beseiret, og det er nok om den bare ble bevart i noen få.
Åndens ild ble tent og den er aldri siden utslukket, selv om det bare er i få som den har blitt bevart
Kjærligheten til Jesus ble da tent som det første bindeledd i ”fullkommenhetens samband”. Den lenken har aldri siden bristet, selv om det bare er de få som holdt ut ”inntil enden”.
Jesus sa: ”La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! (Luk 18, 16). Jesus forsto hva Stalin ikke forsto. Stalin trodde han hadde utryddet kristendommen i Russland, sies det, men han glemte bestemødrene som, med barnebarn i sine fang tente de små barnas kjærlighet til barnevennen Jesus med sine fortellinger om Ham, de sang at ”Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord. Rød og hvit og gul og svart, alle sammen har Han sagt.” Vi kan se for oss at barnas øyne lyste, og troen, ilden og kjærligheten til barnevennen Jesus ble tent i barnehjerter, og ved noen av dem ble kristendommen bevart videre.
Ovennevnte tre ting (bl.a.) har i menighetens tidsepoke bevart troende sjeler til en ubrytelig enhet, som et Åndens Tempel, Kristi Legeme på jord. Menneskers organisasjonsevne og taleferdighet har ikke maktet det. Denne samlede kraft har ”i Kristus tilintetgjort all makt og all myndighet og velde.” (1.Kor.15, 24).
Jesus sa: ”For mange er kalt, men få er utvalgt” (Matt. 22, 14). Er det kanskje på denne måte dette vanskelige utsagn kan tolkes? at mange fikk Guds kall til frelse på bestemødrenes fang, mens bare få av dem ble utvalgt til å ta vare på denne kostelige arv og førte den videre i sin samtid? Jeg vet ikke det.
En dag er dette herlige verk fullbyrdet, og et fulltonig HALLELUJA skal ropes i Himmelen . ”Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud!” (Åpenb.19, 1).
onsdag 29. mai 2013
Forkynnelsen i Guds hus
Det finnes virkelig en hungersnød midt i Guds hus i dag. Hungeren driver de troende ut fra menigheten for å finne noe som kan tilfredsstille deres indre behov. Nå blir menighetene overkjørt av hor, skilsmisse, ”kristen” rock, ubibelsk psykologi og New Age - evangeliet. Mange unge kristne vender seg til narkotika og sex i et forsøk på å finne tilfredsstillelse.
Grunnen er at mye av det som høres fra talerstoler i dag, i beste fall kan kalles tiltrekkende, mental føde. Forkynnelsen er ikke kjøttfull og vanskelig å svelge. Den er faktisk ”morsom”! Beretningene blir framlagt på en utmerket måte, utlegningen er enkel og praktisk, og det blir aldri sagt noe som kan støte noen. Ingen har problemer med å ta med seg en ikke-kristen ektefelle eller venn på søndagen, for de kommer ikke til å bli forlegne.
De vil ikke bli konfrontert med sin synd. Ingen glødende kull fra Guds alter vil brennemerke deres samvittighet, ingen brennende piler med overbevisning vil komme fra talerstolen og drive dem på kne. Ingen profetisk finger vil peke rett mot dere hjerter og tordne: ” Du er mannen!” Og hvis hammeren skulle falle over synden, er man rask til å dempe slaget.
Det er forbausende, men sant. Det mest lettvinte og samvittighets-dempende sted å gjemme seg for det flammende blikket til en hellig Gud, er innenfor en død menighet. Deres forkynnere tjener mer som bårebærere enn som livets apostler,. I stedet for å veilede de hungrende kristne til det overflodslivet Jesus har å tilby, gir de behagelige forsikringer for å lette på hungeren. ” Alt er vel. Du har gjort alt det du trenger å gjøre. Bry deg ikke om å ta til deg næring fra Guds Brød ved å bli i bønn, eller tørke støv av Bibelen , eller innrette ditt hjerte etter Hans.”
Enkelte predikanter protesterer og sier at deres menigheter er langt fra døde, De mener at de er fulle av herlig lovprisning og tilbedelse til Gud. Men det er heller ikke slik at alle menigheter som er livlige, og som pisker opp følelser, nødvendigvis er fulle av liv. Tilbedelse fra urene lepper er faktisk en styggedom for Gud. Lovprisning som flyter fra hjerter fulle av hor, begjær eller stolthet, er som en stank i Guds nesebor. Kristne bannere som holdes av hender som er flekket av synd, er ikke annet enn et arrogant uttrykk for opprør.
Jeg hørte en gang en forkynner som profeterte at det snart vil komme en tid da menighetens møter vil bestå av 90 prosent lovprisning. Men om dette skulle skje, og selv om lovprisningen skulle komme fra hjertet, blir det bare 10 prosent igjen til resten, som jeg vil anta omfatter forkynnelsen av Guds ord. Men vil vi ikke bli åndelig svake hvis vi roper og lovpriser Gud, men ikke eter av Guds brød? Betyr det at vi er kommet til det samme punkt som Israels barn da de klaget og sa: "Men nå vansmekter vårt hjerte, for her er ingenting! Vi ser ikke annet for våre øyne enn mannaen( 4 Mos 11,6)?
Kunne det være at vi er blitt lei av å sitte ved det dyrebare Herrens bord?
Vi må forstå at ekte lovprisning bare kommer fra takknemlige hjerter- hjerter som flyter over av det rene livet fra Jesus Kristus!
( Utdrag fra Wilkersons bok:
Lengter du etter mer av Jesus?
Hermon Forlag.)
tirsdag 28. mai 2013
Trenger vi ikke å forkynne omvendelse, bare tro?
Siden Joh 3,16 og Apg 16,31 ikke nevner omvendelse, trekker enkelte den slutningen at omvendelse ikke er nødvendig for å bli frelst. Men det er en teologisk kortslutning!