Dersom vi bekjenner våre synder

Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1Joh 1:9.
-----------------
La oss be Gud åpenbare for oss det han vil omkring dette skriftstedet!
Nå vet vi det skjer med veldig mange mennesker at de bare er blitt opptatt med dette ene bibelverset, uavhengig av hva som står spesielt foran, men også etter dette verset.
Det er for mange som gjerne vil være kristne «blitt mitt bibelvers».
Og dessverre ser de her ikke noe dypere «evangelium» i dette bibelordet enn at hvis vi bekjenner våre synder, så er Gud på sin side så nådig at han virkelig «forlater oss syndene». Lenger (i den virkelige bibelteksten) strekker det seg ikke i deres bevissthet – og lenger har de ut fra dagens normale bibelkunnskap og syndserkjennelse heller ikke bruk for at det strekker seg - !
Må Den Hellige Gud tilgi oss at vi omgåes hans hellige ord med en slik formulering, - men bare gjort til Guds rene evangeliums ære - for å avklé praksis, vitnesbyrd og forkynnelse over dette verset, hvis budskap innerst inne ikke er noe annet enn «ren hestehandel»: «Vil du være grei med meg, da skal jeg være grei med deg!»
Dette er ikke en gang nidkjær fariseisme, men rendyrket loviskhet!
Og la oss nå, for at dette budskapet kan bli en virkelig avkledning av menneskets virkelig velmente og nidkjære «bibeltro» loviskhet, også være så ærlige å ta fram vårt lands kjære Hans Nielsen Hauge, som – la det være sagt med én gang – virkelig fikk vekket Norges folk opp av syndesøvnen:
Vår bys kjære, nå avdøde, sokneprest dr.theol Godvin Ousland skriver i boka «Vekkelsesretninger i Norsk Kirkeliv – Hva de lærte og siktet på» om vekkelsene ved Hans Nielsen Hauge, Gisle Johnson og Carl Olof Rosenius. Ousland trekker fram nettopp «Hva de lærte og siktet på», avdekker det som dypest sett kjennetegnet deres budskap, og går en beundringsverdig klar og samtidig varsom «grensegang».
Ousland viser at «Hauge vil først og fremst understreke ordet: «arbeid på deres frelse med frykt og beven». Det forstår han. Derimot har han den største vanskelighet med ordet om at det ikke kommer an på menneskers vilje, eller anstrengelse, men på Guds miskunn («Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16.)
De paradoksale ordene hos Paulus som har en slik dybde og viser oss det uforklarlige, irrasjonelle ved frelsen kan han ikke begripe». S.83
Dette bibelordet kjemper Hauge med gang på gang, legger det vekk og må igjen ta det opp og vurdere det. Men kommer aldri lenger enn til å «trøste seg med Paulus’ overordentlige kall og plutselige omvendelse som gjør at ikke alt kan bli like godt.... og for mange gode Ord han har skrevet til Opbyggelse, som langt fra bør forkastes, fordi om nogle Avner var i den Hvede». s.84.
Ousland siterer Hauge (s.85) «Når han taler om sin egen omvendelse, sier han det et sted slik: «det var mig ellers godt at være i Guds Haand som Læret i Pottemagerens Haand, kiende min synd og Afmagt til det Gode, saa jeg heftig anholdt hos Gud i Troen om Magt til at giøre hans Villie. Og naar jeg da ikke modstod hans Aand mer end Leret gjør mot Pottemageren, da dannet Gud mig vist til sin Ære, gav mig Kraft og drev mig til sin Gierning at giøre, saa jeg hverken have Aarsag eller kunde undskylde mig med noget Skin».
Ousland skriver: «Kristenlivet blir på den måten et liv i høyspenning. Og trosvissheten ligger faktisk i at man står i kampen. Men denne visshet blir i neste omgang angrepet av livets tale, «at livet ei vil svare som om det rett var hjertets sak».
Det var i en slik situasjon Rosenius stod oppe i med den nye generasjon vakte. Og da er det godt å bli vist til fast grunn: at det ikke kommer an på menneskers vilje eller anstrengelse, men på Gud som gjør miskunn.
Og det er en grunn som vi ikke har noe med, men som kan karakteriseres med Paulus ord: «Det gjorde Gud», Rom 8. Og her er motivet for den nye lydighet. Aldri er hjertet så barnlig villig til å gjøre Guds vilje som når det ser at Kristi rettferdighet er nok for Gud, sier Rosenius. Derfor gledet han seg over Rom 9:16, mens dette ord var en selvmotsigelse for Hauge.» s.86. Så langt Ouslands bok: «Vekkelsesretninger i Norsk Kirkeliv».
Å, hvor stort det er å se hvordan Gud i kjærlighet har arbeidet med vårt land; sendte Hans Nielsen Hauge og fikk ved ham vekket folket opp. Så visste Gud hvor langt Hauges forkynnelse rakk, og sendte Rosenius til «den nye generasjon vakte» som ved ham «ble vist til fast grunn: at det ikke kommer an på menneskers vilje eller anstrengelse, men på Gud som gjør miskunn». Takk, Gud!
--------
La oss så gå tilbake til vårt ord i første kapittel av Johannes’ første brev, og la oss først nøye lese versene 1-5 der:
Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord
- og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss -
det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus.
Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen.
Og dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham.
---------
Vi ser her, som også i Johannes’ evangelium, at det begynner med «Det som var fra begynnelsen», at det var «livets Ord» som var Jesus som disiplene hadde vært sammen med.
Og Johannes vitner at «livet, det evige.. (altså Kristus) ble åpenbart».
Videre vitner altså Johannes at «dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. v.5
Da skal vi straks også først se på et annet,
et svært betydningsfullt vers som «alle» misforstår lovisk
nemlig v.7: Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.
Det er ingen tvil om at dette som her står om å «vandre i lyset», det leses av de aller fleste som at dersom vi lever vårt liv åpent for Guds lys, så vi ikke skjuler noe, men han får lyse opp alt som skal avdekkes, «.. da har vi samfunn med Gud og han med oss...
Men takk, Gud, for våre brødre som kjenner Bibelens grunnspråk! Mer enn en gang har vi hørt Øivind Andersen komme veien om dette bibelordet og fortalte oss en gang at «å vandre i lyset det betyr at Guds ord er åpenbart for hjertet». En annen gang sa han at «å vandre i lyset betyr at Jesus er åpenbart for hjertet». Denne forskjellen i hvordan han utla det ble også et herlig vitnesbyrd for oss om at når «Guds ord er åpenbart for hjertet..», da åpenbares, dypest sett, Jesus for hjertet.
Når det da altså gjelder den rette oppfattelse av Skriftens dype hovedbudskap, så vil vi også ta fram gammel skriftgjengivelse av 2Kor 5:15 som i alle dagens norske Bibler har denne oversettelsen:.. han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem.
Men hvor Rosenius’ Bibel har denne gode gamle skriftgjengivelse: .. for at de som lever ikke lenger skal leve seg selv, men ham som døde og oppstod for dem!
I dag er det populær-forkynnelse å legge voldsomt ut om at vi ikke skal leve for oss selv – men for ham, Jesus Kristus. Men det er altså langt fra noen slik humanistisk lærdom dette gjelder. Rosenius’ skriftgjengivelse viser et klart budskap til gjenfødte Guds barn om å leve ut i det praktiske liv selve det virkelig levende Kristus-livet. Hvor vi i oss selv bevisst korsfester vårt kjød og lever et nådens og hvilens frydefullt liv drevet av troen på at vi er virkelig fullkomment frelst, rettferdiggjort og helliggjort i Kristus, vårt liv innfor Gud. Og det er et liv som virkelig også gir frukt – ikke kjødets imponerende prestasjons-frukt, men troens om enn skjulte, men likevel levende nådes-frukt som kaller og inviterer sjeler til Guds rike.
Og vi kan konkludere med at rett utleggelse og oppfatning av 1Joh 1:7 da blir: «dersom vi vandrer i lyset, altså et liv under Guds ords daglige åpenbaring av Kristus, som er i lyset, - da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.
----------
Så vender vi tilbake til 1Joh 1:9: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1Joh 1:9.
Som vi har nevnt innledningsvis er dette blitt «mitt bibelvers» for mange velmenende «aktive kristne». Det er blitt deres kristendom og kristenliv. De er virkelig bevisst aktivt opptatt med å registrere sine synder – . Det er noe av det i deres kristendom som tilfredsstiller deres selvliv.
Når de om kvelden har bekjent dagens synder overfor Gud, og så kan takke Gud for at «da er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet», da sover de virkelig godt. For de leser verset fullstendig lovisk, slik at når de vet de har bekjent sin synd, så vet de at da er Gud så trofast og rettferdig at han har forlatt dem deres synd.
Disse stakkars menneskene – som mange av oss vet vi har vært i samme situasjon!!! – har i dette forholdet overhode ikke den åndelige dimensjon for øye!
For det første ser de ikke for seg sin, menneskets, evighetssituasjon: At vi er født inn i denne verden under «arvesynden»! «Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker..», Rom 5:18. Vi er, som ugjenfødte mennesker, under Guds fordømmelse!
Dernest står de overfor en Gud som ikke tåler synd, som sier: «For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig», 1Pet 1:6, 3Mos 19:2, 20:7,26.
I tillegg er de opptatt med å bekjenne bare de syndene de selv ser – for de har aldri opplevd Guds ransakende lys som avdekker skjulte tankers synd som langt overgår våre bevisste og åpenbare synder.
Hva er kjennetegnet på disse menneskenes situasjon, deres «kristendom» ? De lever en lovisk «kristendom» som ble plantet i hele menneskeheten ved slangens gift til Eva: «Dere skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt», 1Mos 3:5. Mennesket er i fokus – mennesket skal selv – føy gjerne til: ved Guds hjelp, ved Guds kraft o.l. – men det blir hele tiden ikke noe som helst fortapt over dem, nei de er selv tvert imot høyst brukbare, ja, til og med betydningsfulle mennesker for Gud - !  Som vi ser hele kristenheten i dag ligger bedratt i.
Ser du nå Paulus’ sukk, og hva det dypest sett innebærer, når han skriver til filipperne at han skal sende Timoteus til dem, han har ekte evighets-omsorg for dem? Mens de andre, sier han, de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til», Fil 2:19-22.
Her ser du akkurat den samme slangens gift brutt ut i disse Paulus ikke kan sende. «De søker alle sitt eget», ikke sitt personlige eget, men menneskets eget: Det vil si at disse predikantene er opptatt av at tilhørerne har bestemt seg, har bøyd seg, har gitt seg over til Gud – la oss si det så markert som læreren som ville overbevise vekkelsespredikanten om at nå hadde også han fått det i orden med Gud, og sendte et telegram om at «sønnen er kommet hjem og har omfavnet faren!» Men vekkelsespredikanten svarte bare med et kort telegram: «Det var faren som omfavnet sønnen - !»
Å, jeg har selv vært blant de mange som hadde kommet hjem og omfavnet faren - -  til jeg ble født på ny idet faren omfavnet sønnen - !
--------
Dette: «Dersom vi bekjenner våre synder» kan jo overhode ikke være noe som i seg selv alene kan utløse Den Hellige Guds trofasthet og rettferdighet så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet - ?
At Gud er trofast, det står ved makt i all evighet. Men hvordan kan det så være at Gud både kan være rettferdig og samtidig: renser oss fra all urettferdighet?
Jo, svaret finner du «over alt i Bibelen», men kanskje aller klarest her:
«Alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.
Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, ....... så Gud kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.» Rom 3,23-26
Rosenius sier: «For det ville ikke være rettferdig av Gud å kreve oppgjør for de samme synder to ganger».
Gud la all verdens synd til alle tider på sin Sønn som sonet alt og ropte ut på Golgata: Det er fullbrakt! Eller som Luther sier: "Når den barmhjertige Far kastet alle våre synder på ham, sa han: Du skal være det alle mennesker har vært og er, fra tidenes begynnelse og til den siste dag. Du skal være den synderen som tok eplet i Paradis. Du skal være David, som drev hor og deretter drepte. Du skal være Paulus, som forfulgte, kastet i fengsel og mye mer. Kort sagt; du skal være det alle mennesker er, som om det var bare du som hadde gjort alle menneskers synder. Pass derfor godt på at du gjør fullkomment opp, og betaler for dem".
Har du sett Jesu eget vitnesbyrd i Salmene hvor David opphøyet i ånden taler i Jesu sted?  Hvor Jesus bekjenner din og min og hele verdens synd som sin synd overfor Gud! Se Sal 40:13, 42:5, 69:6, 88:8. I samme kapittel finner du fullgod dokumentasjon på at det er Jesus, og ikke David selv, som taler her.
Men har du så sett Jesus i Sal 22:7 hvor Jesus på Golgata sier: «Jeg er en orm, og ikke et menneske!» Her viser Jesus noe så enormt som at da han kom til denne jord, så ikledde han seg hele menneskehetens dypeste fall, det rent sataniske, idet slangen i Paradis, ved at han fikk innpass hos Adam og Eva, egentlig inntok  hele menneskeheten. Konf. Jesu ord i Joh 8:44 «Dere har djevelen til far, og der vil gjøre deres fars lyster». Og vi ser Johannes skjelne mellom «Guds barn og djevelens barn», 1Joh 3:10.
Budskapet i 4Mos 21 er en mektig stadfestelse på dette Jesu rop på Golgata. Der ser vi Gud slipper de dødelige serafslangene inn blant Israels folk som var begynt å klage både mot Gud og Moses. Folket erkjenner at de har syndet og ber Moses be Gud ta bort slangene fra dem.
Så kommer det profetiske budskap om nettopp det Jesus ved disse sine ord: «Jeg er en orm/slange..» fullbyrder for hele menneskeheten. Gud fjernet ikke slangene, men bød i stedet Moses å lage – nettopp en serafslange – en av samme slaget som deres dødelige plage - !!! og sette den på en stang. Så skulle de som så på den få leve!
Her har vi mer enn nok herlig evangelium og løsningen på hvorfor Gud da «kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus»!
Halleluja! Halleluja! Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!, Åp 7:10.
Her ser du referanse til Paulus’ ord til filipperne om de andre som «søker bare sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til» = frelsen som de som er nådd fram lovpriser for at den tilhører vår Gud .. og Lammet!.