1. Gud har innstiftet ekteskapet, og Jesus har hedret det i Kana i Gallilea.
2. Guds mening var at det skulle vare livet ut.
3. Synd og syndig forhold har fordervet Guds plan.
4. Moses tillot skilsmissebrev for folkets harde hjerters skyld.
5. Men folk grepet i hor ble stenet til døde.
6. Jesus tillot skilsmisse hvor den ene part var falt i hor. Dette skulle da ikke forståes som et påbud, men som den uskyldige parts rett. Den skyldige var å betrakte rettslig sett som en død. Barmhjertighet kunne da utvises og den skyldige tas til nåde av den forurettede part. Et fortsatt liv på denne måte er likevel ikke å anbefale.
7. Paulus tillot skilsmisse hvor den «vantro» (hedningen) absolutt forlangte det. Den kristne part skulle da ikke søke skilsmisse. En sådan skilsmisse oppløste ekteskapet helt, på samme måte som når hor var tilstede.
8. Jesu ord og Pauli brev om skilsmissen gjaldt likevel ikke dem som ikke var kjent med loven eller den kristne forkynnelse. De «vantro» — hvor ofte de enn var falt i skilsmissens synd, mens de var «vantro» — kunne, når evangeliet lød for dem, bli frelst. Det betydde ikke at man skulle skilles fra sin daværende hustru eller mann (den første tillot ikke Mose loven at man skulle gifte seg med på ny). Dersom den «vantro» ville at ekteskapet skulle holdes gående, så skulle ikke den kristne ektefelle søke å oppløse det, heller ikke den kristne menighet. Den frelste bror eller søster skulle betrak-tes som et frigjort og hederlig medlem like fullt.
Annerledes stiller det seg når man som kristen går hen og skiller seg, med mindre det er på grunn av hor hos den annen ektefelle, eller man blir påtvunget å skille seg. Den som skiller seg av andre grunner enn disse som av Jesus og Paulus er tillatte, må ikke tillates å stå i den kristne menighet, med mindre et fullt og helt oppgjør finner sted, som tilfredsstiller de etiske og kristelige krav.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar